Bestem deg!

En blogg om bedre beslutninger

Enkelt og ugreit

Tommelfingerregel (Foto: Fernando Revilla/Flickr)

Det kan skape problemer om vi holder for hardt på en tommelfingerregel (Foto: Fernando Revilla/Flickr)

Tommelfingerregler helper oss å forenkle og gjøre raske estimater. På samme måte som probleminnramming er de helt nødvendige for at vi skal klare å forenkle komplekse situasjoner til noe vi faktisk klarer å ta stilling til. Men de kan også føre til feilaktige beslutninger.

Problemene oppstår fordi vi legger for mye vekt på det vi tror vi allerede vet når vi skal ta stilling til noe om noe vi ikke har like mye kunnskap om. En tommelfingerregel kan gjøre oss forutinntatt og blinde for relevant informasjon.

Derfor er det viktig å stille seg tre viktige spørsmål før informasjonsinnsamlingen starter:

1. Hvor mye er det egentlig vi allerede vet.

10 beslutningsfeller
1. Å stupe i det
2. Definisjonsfella
3. Bekreftelsesfella
4. Skråsikkerhetsfella
5. Tommelfingerfella
6. Å skyte fra hofta
7. Gruppetenking
8. Ikke lære av erfaring
9. Ikke måle resultater
10. Ikke forbedre seg

2. Er kunnskapen vår virkelig representativ?

3. Gjør vi gode estimater, eller bygger de på alt for enkle forestillinger, slik at vi kan gå i tommelfingerfella?

Det er en typisk feilkilde å legge mest vekt på det du akkurat har funnet ut. For eksempel noe du leste i dagens avis.

Samtidig må vi være forsiktige med å samle inn for mye informasjon, dersom vi ikke har en god plan for å systematisere det vi finner. Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær.

En tilnærming for å tenke systematisk om framtiden kva være i form av scenarier. En typisk tilnærming vil være å tenke at enten blir verden omtrent som før (eller som tommelfingerregelen sier oss), eller så blir det bedre eller værre. Informasjonen vi henter inn kan hjelpe oss til å forstå konsekvensene av ulike framtidsalternativer.

Det eneste vi vet helt sikkert, er at framtiden ikke blir helt nøyaktiv slik vi tror.

Forrige: Skråsikkerhetsfella. Neste: Å skyte fra hofta.

 

Kilder/lesetips:

Lai, Linda (2012). De skjulte beslutningsfellene. Ukeavisen Ledelse, nr. 28, s. 13-16.

Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker (1989). Decision Traps: The Ten Barriers to Decision-Making and How to Overcome Them. New York: Doubleday.

Continue Reading

Når fakta forstyrrer

Kunnskap. (Foto: Pedro Veneroso/Flickr)

Kunnskap. (Foto: Pedro Veneroso/Flickr)

Er du helt sikker i din sak, virker det totalt unødvendig å kaste bort tid på å samle inn fakta som grunnlag for en beslutning. Når du opplever #denfølelsen er det på tide å stoppe opp. Kanskje er du i ferd med å gå rett i skråsikkerhetsfella!

Dette fenomenet som på fagspråket kalles overconfidence er gjerne noe som oppstår når vi egentlig ikke har så mye kunnskap om det vi skal ta en beslutning om.

I rollene som redaktør og professor har jeg ofte hørt journalister og journaliststudenter si at det er mye enklere å skrive en nyhetssak om noe de ikke har greie på. Kunnskap kompliserer. Men mangel på innsikt fører ofte til unøyaktighet og direkte feilslutninger. Det opplever dessverre også de som blir intervjuet av skråsikre journalister.

10 beslutningsfeller
1. Å stupe i det
2. Definisjonsfella
3. Bekreftelsesfella
4. Skråsikkerhetsfella
5. Tommelfingerfella
6. Å skyte fra hofta
7. Gruppetenking
8. Ikke lære av erfaring
9. Ikke måle resultater
10. Ikke forbedre seg

En viktig form for insikt er å vite hva man ikke vet så mye om. Om du er bevisst på dette, vil du ta deg tid til å samle inn informasjon om en sak, selv om du føler deg ganske så sikker. Et verktøy for å finne ut hva du trenger å vite mer om, er å definere hva beslutningen egentlig handler om, altså velge en beslutningsramme. (Les mer om dette her!). Da vil det bli mye klarere hvilke fakta du bør få på bordet før du foretar en beslutning.

Forrige: Bekreftelsesfella <-> NesteTommelfingerfella

 

Kilder/lesetips:

Lai, Linda (2012). De skjulte beslutningsfellene. Ukeavisen Ledelse, nr. 28, s. 13-16.

Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker (1989). Decision Traps: The Ten Barriers to Decision-Making and How to Overcome Them. New York: Doubleday.

Continue Reading

Bergenspolitiet gikk i den vanskeligste beslutningsfella

Politi. (Foto: Søren Storm Hansen/Flickr)

Politi. (Foto: Søren Storm Hansen/Flickr)

Allerede samme dag som Monika (8) var funnet død i november 2011 oppsto teorien om at hun kunne ha tatt sitt eget liv. Det skulle få alvorlige konsekvenser for saken, meldte VG under framleggelsen av granskingsrapporten for to uker siden.

Bergenspolitiet hadde gått i bekreftelsesfella.

«Vår klare oppfatning er at etterforskningen sin hovedteori om selvdrap virket begrensende på etterforskningen», konkluderte ekspertene, og pekte på mangelfull oppfølgning av vitner, sporsikring og alibisjekk. Etterforskerne konsentrerte seg om det de trodde hadde skjedd, og overså andre alternativer. Politiet ble også kritisert for ikke å ha laget en etterforskningsplan. Det er en type verktøy som skal sikre en bedre beslutningsprosess og hindre at man går i bekreftelsesfella.

10 beslutningsfeller
1. Å stupe i det
2. Definisjonsfella
3. Bekreftelsesfella
4. Skråsikkerhetsfella
5. Tommelfingerfella
6. Å skyte fra hofta
7. Gruppetenking
8. Ikke lære av erfaring
9. Ikke måle resultater
10. Ikke forbedre seg

Dette er kanskje den vanskeligste beslutningsfella, fordi det er helt unaturlig for oss å lete etter bevis for noe annet enn det vi tror og føler er helt riktig.

Forskere forsøker å jobbe systematisk med dette. Det er et vitenskaplig ideal å falsifisere, noe som betyr å gjøre alt man kan for å avkrefte en teori eller påstand (hypotese) som man tror på. Idéer som består en slik prøve, øker sin troverdighet.

Om du har mindre omfattende problemer å ta stilling til, så kan det være et godt råd å spørre en kollega eller bekjent til råds – uten å stille ledende spørsmål. Er du leder, bør du være forsiktig å bare omgi deg meg ja-mennesker. En djevelens advokat gjør nytte for seg i slike sammenhenger.

PS! Begrept djevelens advokat kommer fra den katolske kirkes prosess for kåring av helgener. Da er det noen som har rollen (promotor fidei) å se særlig kritisk på argumentene for en utnevnelse.

Forrige: Definisjonsfella <-> I morgen: Skråsikkerhetsfella

 

Kilder/lesetips:

Lai, Linda (2012). De skjulte beslutningsfellene. Ukeavisen Ledelse, nr. 28, s. 13-16.

Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker (1989). Decision Traps: The Ten Barriers to Decision-Making and How to Overcome Them. New York: Doubleday.

Continue Reading

Hva er problemet?

Rammer. (Foto: Uppy Chatterjee/Flickr)

Rammer. (Foto: Uppy Chatterjee/Flickr)

For å kunne samle inn relevant informasjon, må vi finne ut hvilket spørsmål beslutningen skal svare på.

Siden det ikke er grenser for hvor stort og komplekst et problem kan gjøres, har vi i de fleste tilfeller behov for å forenkle. Det gjør vi gjennom å velge en probleminnramming som framhever visse aspekter ved problemet på bekosting av andre.

Hjemme hos oss er det nå over ti år siden sist vi kjøpte en familiebil. På det tidspunktet ventet vi vårt andre barn, og vi var opptatt av å ha en sikker bil med god plass til barnevogna. Helst skulle den kunne lempes inn uten å måtte demonteres. Dessuten måtte bilen være god på vinterføre, slik at den kunne klare den bratte oppkjørselen foran huset. Vi hadde hatt en Honda CR-V som oppfylte alle disse kravene. Vi reduserte derfor problemet til å handle om hvilken farge det skulle være på vår nye CR-V.

I dag er bilen moden for utskifting. Barna vil gjerne at vi kjøper en sjuseter slik at venner kan bli med på tur. Jeg vil gjerne ha mer kjørekomfort. Samtidig har vi nå en liten el-bil som fungerer supert til henting og levering i nærmiljøet. Trenger vi da egentlig en ny familiebil, eller kan vi leie når vi skal på tur? Hva er fornuftig for familiens økonomi? Og hva med miljøhensyn?

Som du skjønner, er er det andre og konkurrerende beslutningsinnramminger vi skal ta stilling til denne gangen. Noen av dem (f.eks. økonomi og miljø) kunne også vært relevante forrige gang, men ble mer eller mindre ignorert den gangen. Hadde jeg virkelig vært interessert i bil, ville det åpenbart blitt enda mer komplekst. Men én ting er sikkert: Definisjonen av problemet styrer hvilken informasjon som skal samles inn.

10 beslutningsfeller
1. Å stupe i det
2. Definisjonsfella
3. Bekreftelsesfella
4. Skråsikkerhetsfella
5. Tommelfingerfella
6. Å skyte fra hofta
7. Gruppetenking
8. Ikke lære av erfaring
9. Ikke måle resultater
10. Ikke forbedre seg

Slik er det på alle livets områder. En helt yrkesgruppe jobber med å styre våre fortolkningsrammer. PR-arbeidere sorterer perspektiver og fakta for å få journalister og politikere til å forstå problemet slik deres oppdragsgivere har interesse av.

På jobben vil vi oppleve at ulike yrkesgrypper (produksjon, marked, økonomi) forstår et problem på ulike måter. I en forhandling handler det ofte om å overtale motparten om hvilken probleminnramming som er mest relevant.

Dette handler med andre ord både om makt og mestring. Vi trenger slike rammer for i det hele tatt å kunne ta stlling til ulike alternativ. Samtidig kan vi risikre å løse feil problem om vi velger den første forståelsen som dukker opp.

For å unngå definisjonsfella kan du selv forsøke å formulere problemet så nøytralt du klarer på flere forskjellige måter, eller spørre (så åpent som mulig) hvordan venner eller kolleger forstår det du skal ta stilling til. Og selvsagt: glem ikke å stille Spice Girls-spørsmålet! Det kan guide deg til den problemdefinisjonen som er mest relevant for deg.

Etter at du har valgt en tilnærming, kan det også være fornftig å stoppe opp senere i beslutningsprosessen og spørre deg selv om du har fått ny informasjon som gir grunn til å tenke nytt om hva som egentlig er problemet.

Forrige: Å stupe i det <-> NesteBekreftelsesfella

Kilder/lesetips:

Lai, Linda (2012). De skjulte beslutningsfellene. Ukeavisen Ledelse, nr. 28, s. 13-16.

Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker (1989). Decision Traps: The Ten Barriers to Decision-Making and How to Overcome Them. New York: Doubleday.

Continue Reading

Slik unngår du beslutningsfellene

Veivalg. (Foto: Martin Fisch/Flickr)

Veivalg. (Foto: Martin Fisch/Flickr)

Å ta beslutninger handler om å velge mellom to eller flere alternativer. Vi gjør det hele tiden, men det er klart at noen beslutninger er større og viktigere enn andre. Både for oss selv og for våre omgivelser.

For å unngå å gjøre unødvendige feil, er det viktig å ha en god beslutningsprosess og å unngå beslutningsfellene som de aller fleste av oss har en tendens til å gå i.

En slik prosess har fire grunnleggende steg.

  1. Forstå hva beslutningen handler om: Vi må finne ut hva som skal besluttes og hvilke kriterier som skal legges til grunn. Her defineres hva som er viktig og hva som er mindre viktig, både for deg selv og for andre som er involvert. For å gjøre disse valgene vil du ha nytte av Spice Girls-spørsmålet.
  2. Samle relevant informasjon: Finn fakta! Noe kan vi vite, andre ting må estimeres. Det å vite hva man ikke vet, er virkelig sann kunnskap. Og så må du jobbe litt ekstra med å undersøke nærmere det du tror at du allerede vet.
  3. Konkludere: En god forståelse og god kunnskap er ikke nok for å konkludere klokt. En systematisk tilnærming må til.
  4. Lære: Hva var det du ønsket å oppnå, og hvordan gikk det faktisk? Det å observere forskjellen og forstå hvofor det ble slik, vil føre til bedre beslutninger i fortsettelsen.
10 beslutningsfeller
1. Å stupe i det
2. Definisjonsfella
3. Bekreftelsesfella
4. Skråsikkerhetsfella
5. Tommelfingerfella
6. Å skyte fra hofta
7. Gruppetenking
8. Ikke lære av erfaring
9. Ikke måle resultater
10. Ikke forbedre seg

Den første beslutningsfella er å hoppe over første steg i prosessen og gå rett til informasjonsinnsamling og konklusjon. Med andre ord: Glemme å stille Spice Girls-spørsmålet. Og du risikrer å finne riktig svar på feil spørmsmål.

Du kan bruke noen hjelpespørsmål for komme på sporet av gode beslutninger om beslutningen (metabeslutningen):

  • Hvordan bør en slik beslutning gjennomføres? Analytisk, intuitivt, som en gruppeprosess, etc.
  • Vil denne beslutningen påvirke andre beslutninger?
  • vi ta denne beslutningen, og må vi ta den akkurat nå?
  • Bør jeg gå tilbake til Spice Girls-spørsmålet underveis i prosessen etter hvert som jeg finner mer relevant informasjon?
  • Hvilken del av prosessen bør jeg bruke mest tid på for å ta denne beslutningen?
  • Hvordan ville noen andre som jeg kjenner (og ser opp til) tatt en slik beslutning?

-> Neste: Definisjonsfella

Note/kilder:

De ti beslutningsfellene jeg omtaler er inspirert av min BI-professor Linda Lai og en klassiker fra 1989 forfattet av de amerianske professorene Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker:

Lai, Linda (2012). De skjulte beslutningsfellene. Ukeavisen Ledelse, nr. 28, s. 13 -16.

Lai, Linda (1999). Dømmekraft. Oslo: Tano/Universitetsforlaget.

Russo, J. Eward og Paul J.H. Schoemaker (1989). Decision Traps: The Ten Barriers to Decision-Making and How to Overcome Them. New York: Doubleday.

Continue Reading

Kan du svare på Spice Girls-spørsmålet?

Faksimile: Khrono.no.

Faksimile: Khrono.no.

Jeg ble kalt en ”Spice Girls-professor” da nettavisen Khrono.no omtalte lanseringen av denne bloggen. Det er et tilnavn jeg bærer med glede. Spice Girls-spørsmålet er det mest sentrale strategiske spørsmålet bak enhver beslutning: Hva er det du virkelig, virkelig vil?

 «So tell me what you want, what you really, really want».

Om du ønsker å ta bedre beslutninger, må du ta deg tid til å tenke gjennom dette både på jobben og i privatlivet før du bestemmer deg.

Skal jeg driste meg til å formulere en lov, så må det være følgende:

”Dersom du kan svare på hva du virkelig vil, er det mye mer sannsynlig at du får det til.”

Både som lærer, rådgiver og foredragsholder om forretningsstrategier har jeg brukt dette spørsmålet aktivt i mange år. ”Bare fortell oss hva vi skal gjøre!”, har jeg ofte fått som tilbakemelding fra toppledere i mediebransjen etter mine foredrag om utfordringene med å drive nye og gamle medier samtidig. Da svarer jeg alltid: – Om du kan svare på Spice Girls-spørsmålet, så skal vi helt sikkert finne noen gode alternativer sammen.

En næringslivsleder som delte Khrono-saken på Facebook skrev følgende i sin kommentar: ” …takk til Arne som lærte meg å sortere med sin Spice Girls-modell…”. En stortingsrepresentant skrev ”…du inspirerte meg til å bruke Spice Girls i egne presentasjoner, og gjør det fortsatt”. Slike tilbakemeldinger er varmer virkelig.

Dette spørsmålet vil bli en gjennomgangsmelodi i denne bloggen. Men før vi går videre, må vi nesten sette over til Spice Girls:

Continue Reading

Hva gjør du når noen får bank på bussen?

– Jeg har følt meg som en feiging, sa et vitne fra Holmlia-overfallet til Dagsrevyen.

– Jeg har følt meg som en feiging, sa et vitne fra Holmlia-overfallet til Dagsrevyen.

Du sitter på bussen og blir vitne til at en mann får bank av en guttegjeng. Hva vil du bestemme deg for å gjøre? NRK Dagsrevyen fortalte i går historien om mannen som fikk varige hjerneskader og ble ufør for livet etter en slik hendelse på Holmlia i Oslo. Ingen grep inn.

I slike situasjoner er det større sannsynlighet for at du får hjelp om det er én som ser på enn om det er 30. Dette handler om pulverisering av ansvar.

Åtte av ti mener det er riktig å gripe inn hvis vi ser noen blir utsatt for vold eller sjikane, viser en landsomfattende meningsmåling utført av NRK, men bare hver fjerde ville grepet inn fysisk. I Oslo er det enda færre.

Fire av ti svarer at det kommer an på situasjonen. Og situasjonen er altså den at jo flere som er vitner til det som skjer, jo mindre er sannsynligheten for at noen griper inn.

Hva ville du bestemt deg for å gjøre?

PS! Denne tilskuereffekten ble for første gang beskrevet i 1968 etter en analyse av etter et mord i New York der 38 vitner som hørte desperate skrik unnlot å varsle politiet. Jan Thoresen har skrevet litt om dette i sin bok Nettjournalistikk.

Lesetips:

Darley, John M. og Bibb Latané (1968). Bystander intervention in emergencies: Diffusion of responsibilityJournal of Personality and Social Psychology 8. s. 377–383.

Continue Reading

Sendrektig grundighet i offentlig sektor

Foto: Judy van der Velden/Flickr.

Det tok 274 dager å få behandlet en professorsøknad, men «bare» 111 av dem ble brukt til den faglige vurderingen. (Foto: Judy van der Velden/Flickr)

I dag ble jeg professor. Veien fram tok sin tid. Men som danskene sier: «professor er svært at blive, men let at være».

Beslutningen som tilsettingsutvalget for akademiske toppstillinger ved HiOA tok i dag, var ikke vanskelig. De hadde en enstemmig innstilling på sitt bord. Men beslutningsprosessen tok hele 274 dager. La meg forsøke å forklare hvordan det ser ut når man skynder seg langsomt under dekke av grundighet (ved å beskrive høydepunktene fra en arbeidsprosess som i det interne kvalitetssystemet er delt inn i hele 20 ulike aktiviteter):

Første aktivitet i prosessen er at «medarbeider utformer søknad». Jeg gjorde dette en fin maidag i 2014. Søknaden om opprykk til professor måtte inneholde en fullstendig liste over mine 39 publikasjoner, og kopi av 15 utvalgte arbeid som det sakkyndige utvalget skulle lese og legge til grunn for sin uttalelse. Det var viktig å velge tidsskriftartikler og bokkapitler som viste at jeg både hadde nødvendig dybde og bredde å vise til. Er du for grynn eller smal, blir det ingen professortittel!

Jeg fikk lagt alt inn i en pdf-fil, og lasta opp 13 MB til CopyCat på Ensjø, der jeg kjørte innom på vei til jobben for å hente de fire breddfulle ringpermene med rundt 650 sider i hver.

«Jeg er bare glad for at jeg ikke behøver å skrive så mye for å få opprykk på min jobb», sa den unge kopimannen som hadde tjuvlest litt på første side.

Det sies at kunnskap er lett å bære, men det gjelder ikke når den er skrevet ut på papir. Permene ble lempa inn på personalkontoret, og så var det bare å vente, vente, og vente litt til.

Først skulle Høgskolen oppnevne et sakkyndig utvalg. Det måtte ha:
• Minst 3 medlemmer med professorkompetanse på mitt fagområde.
• Et medlem fra et annet land.
• Begge kjønn representert.
• Og det kunne ikke være interne medlemmer.

Men så var det en kollega som hadde signalisert at han også ville søke om opprykk til professor, så for å spare litt arbeid (og kanskje også litt penger), ble min søknad liggende til godt ut på høstparten før noe mer skjedde. Det er vel riktig å si at det ble litt mas fra min side for å få fortgang i prosessen, men personalavdelingen kunne berolige med at det fortsatt var god tid innenfor fristen for endelig konklusjon, som er ett år fra søknaden leveres.

Etter fem måneder kunne Tilsettingsutvalget for professorer oppnevne et sakkyndig utvalg. De tre professorene fikk i utgangspunktet en frist på seks uker til å lese, veie meg og mine arbeider opp mot diverse nasjonale regelverk, og ta stilling til om jeg holdt faglig standard på internasjonalt nivå. Men ikke overraskende ville de gjerne ha litt mer tid, og fikk utsettelse både én, to og tre ganger. Alle vet at det tar tid når flere professorer skal bli enige om at noe er utvilsomt …

Det nye dørskiltet kom på plass rett etter det formelle vedtaket. Det var stas.

Det nye dørskiltet kom på plass rett etter det formelle vedtaket. Det var stas.

En kald og flott vinterdag for tre uker siden fikk jeg endelig telefon fra sjefen min. Utvalget hadde konkludert enstemmig. Jeg var professorkompetent! Det var stor stas. På få timer hadde jeg glemt ni måneder med nervøs klump i magen, og småkrangling med høgskolebyråkrater som ikke hadde det særlig travelt med å skynde seg. Familie, kolleger og mine 1590 nærmeste venner på Facebook ble varsla, og alt var bare fryd. Og i dag ble det altså formelt vedtatt i tilsettingsutvalget at jeg har fått opprykk til professor på grunnlag av vitenskapelig kompetanse.

Det tok altså 274 dager å få behandlet min professorsøknad, men «bare» 111 av dem ble brukt til den faglige vurderingen.

Dessverre er det ikke uvanlig med rundt ett års saksbehandling for tilsettinger i faglige stillinger ved de store universet- og høgskolene. I det perspektivet er kanskje ikke mitt ni måneder lange professorsvangerskap så mye å klage på, og jeg vet at en kollega som søkte flere måneder før meg ved en annen høgskole, fortsatt venter på svar.

Men det være sånn? Det må det selvsagt ikke, men dette er en prosess som ingen klager på. De som ikke får opprykk vil heller ikke snakke om det, og vi som får det har ingen sympati om vi får lyst til å syte litt. Jeg påberoper med derfor en faglig grunn til å sette søkelyset på fenomenet:

Jeg hadde bestemt meg for å starte en blogg om beslutninger den dagen jeg ble professor, fordi dette er et fagområde som har interessert meg i mange år, og som jeg nå endelig har tid til å jobbe mer med. Da ble denne historien et nærliggende eksempel på beslutningsprosesser i offentlig sektor som har romslige tidsrammer for å sikre kvalitet, men som ofte tar mest tid på grunn av sendrektighet. Den illustrerer effekter av leveringsfrister (deadline) og utsettelsesadferd (prokrastinering). Alt dette vil jeg skrive mer om i tiden framover. Tips meg gjerne!

Lesetips:

Se: En «Spice Girls-professor» (Khrono.no).

Steel, Piers (2007). The nature of procrastination: A meta-analytic and theoretical review of quintessential self-regulatory failure. Psychological Bulletin, 133, 65-94.

 

Continue Reading