Bestem deg!

En blogg om bedre beslutninger

Bestem deg for å bli mer sjarmerende!

Samtale. (Foto: Dave Gilbert/Flickr)

Samtale. (Foto: Dave Gilbert/Flickr)

Vi kjenner alle frekke folk som kommer seg opp og fram, men vi foretrekker folk som er sjarmerende både på jobb og i fritiden. Forfatteren Jeff Hadden har formulert ti ting som karakteriserer en sjarmerende person. Her er min tolkning av noen tips vi alle kan strekke oss etter:

1. Vær villig til å vise litt sårbarhet.

Sjarmerende mennesker forsøker ikke å vinne en skrytekonkurranse med alle de møter. De prøver nesten aktivt å tape slike kamper, fordi de er selvsikre nok til å vise sine sårbare sider.

2. Vis at du er glad for å møte noen.

Ingen ting er mindre sjarmerende enn noen som scanner lokalet når du forsøker å snakke med dem. De som holder øyekontakt, smiler når jeg smiler, speiler mine følelser, nikker og responderer på det jeg har å si, er det veldig fint å møte.

3. Bygg bro i stedet for å skape konflikt.

Konfliktentreprenører og brobyggere er to mennesketyper vi finner både på vår egen arbeidsplass og i storpolitikken. Det er lett å velge motsatt standpunkt for å få i gang en diskusjon, men det er ikke alltid like sjarmerende med slike folk.

4. Ikke vær redd for å ta på noen.

Formidling av følelser som frykt, sinne, takknemlighet, sympati og kjærlighet kan forsterkes med mer enn femti prosent om de kombineres med berøring. Vil du gratulere noen, er et håndtrykk, en klapp på skulderen eller overarmen en fin måte å fysisk understreke at du er glad på deres vegne.

Men tafsing er bare trist, så det vil sjarmerende mennesker avstå fra.

5. Ikke vær redd for å dumme deg ut.

Tør du å prøve nye ting eller delta i en selskapslek vil folk le med deg og ikke av deg om du dummer deg ut. Folk som ikke er så selvhøytidelige blir mer og ikke mindre respektert.

6. Bli en mester i sosial Jiu Jitsu.

Noen er veldig flinke til å få oss til å snakke åpent om oss selv. De gjør det ved å stille åpne spørsmål. Jeg har møtt toppledere i store virksomheter som har denne evnen til å la meg føle meg som verdens viktigste person akkurat der og da. Det er imponerende. Og sjarmerende.

7. Bestå kelner-testen.

Hvordan behandler du kelneren når du spiser lunsj eller middag med noen? Sjarmerende mennesker behandler alle på samme måte – med respekt og vennlighet.

8. Lær deg navn.

Det er veldig sjarmerende når noen husker hva vi heter og små detaljer som vi snakket om forrige gang vi møttes, selv om det er veldig lenge siden. Det gjør at vi føler oss bedre, og vi liker den vi snakker med bedre.

9. Dropp name-dropping!

Sjarmerende mennesker kjenner mange kule folk, men snakker ikke om det på inn- og utpust. Det gjør dem mer sjarmerende.

10. La den andre snakke mest.

Slike folk gjør at du føler deg viktig. Fordi du er det.

Ha en sjarmerende helg!

Lesetips:

Haden, Jeff (2014). Transform: Dramatically Improve Your Career, Business, Relationships, and Life – One Simple Step At a Time. BlackBird Media.

Continue Reading

Lett å komme til orde, men du må rope for å bli hørt!

Faksimile: Dagbladet og Vårt Land 9. april 2015.

Faksimile: Dagbladet og Vårt Land 9. april 2015.

For å sette agendaen i det offentlige ordskiftet gjennom sosiale medier må du være villig til å spissformulere på en slik måte at andre velger å dele det du skriver. Det har jeg forsøkt å gjøre denne uka:

Tirsdag kveld meldte Aftenposten.no at Høyres mediepolitiske talsperson tok til orde for betalingsmur for NRK.no. Probleminnrammingen var at NRKs sterke posisjon truet mediemangfoldet. Dette til tross for at medieøkonomisk forskning viser at det ikke er NRK som er hovedproblemet for aviser som ønsker å ta seg betalt på nett. Problemet er heller at etableringsterskelen er så lav at dersom de lukker en nettavis, vil noen andre relativt enkelt kunne stikke av med både leserne og annonseinntektene.

Politikeren sa at forskningen ikke ga ham så mye, og at han heller valgte å legge vekt på at avisbransjen følte konkurransen fra NRK var problematisk.

Jeg ble både litt provosert og litt oppgitt, og måtte bestemme meg for om jeg skulle bruke morgendagens lunsj på jobben som arena for å sukke oppgitt, eller om jeg skulle kaste meg inn i debatten. Jeg bestemte meg for å skrive en kort twittermelding med to enkle setninger:

Meldingen ble retweetet av flere, og onsdag formiddag publiserte Aftenposten.no en nyhetssak om «sterke reaksjoner på regjeringspartienes NRK-forslag«, der min twitter-melding var hovedvinklingen.

I løpet av dagen forsøkte politikeren å reformulere problemet fra å handle om NRK som utfordring for avisene til behov for å finne nye finansieringskilder for NRK. Men da slo jubelen fra avisbransjen sprekker, og Aftenposten kunne melde at NRKs konkurrenter mente lisensen burde være eneste inntektskilde for NRK. Denne artikkelen nevnte også meldingen min.

Jeg sa da til avisen Vårt Land at dette minte mest om en blå prøveballong som sprakk. Det ble oppslag på sistesiden i papiravisen. I tillegg ble jeg intervjuet av Dagbladet, som også brukte mye plass på saken. Fortsatt kommer det henvendelser fra ulike medier.

Sammen med Eli Skogerbø har jeg forsket på hvordan lokalpolitikere bruker sosiale medier, og vi fant lite spor av dagsordensetting i sosiale medier selv i en valgkampinnspurt. Grunnen til dette handler både om hvordan politikerne og journalistene bruker disse kanalene.

Denne uka har jeg selv erfart at det ikke er helt umulig. Likevel tenker jeg at selv om dagens mediebilde har gjort det veldig lett å komme til orde, er det kanskje vanskeligere enn noen gang å bli hørt for de aller fleste. Med mindre du bestemmer deg for å formulere deg slik at budskapet blir delt videre. Da kan gnisten tenne en liten brann.

Continue Reading

Hvordan kan sjefen være helt sjef i sosiale medier?

Se hvordan Obama gjør det! Han er helt sjef i sosiale medier. Jeg har også fått en ny sjef som behersker dette godt. HiOA-rektor Curt Rice har over 13.000 følgere på Twitter og har lagt ut 23.000 meldinger. Det skader ikke gjennomslagskraften at han også blogger på Huffington Post.

Sjefen skal selge sine budskap både til kunder (for Obama er det velgerne og for Rice er det studentene), journalister og ansatte. Alt for mange velger å ansette noen som kan ta seg av dette, men det fungerer sjelden veldig bra. Noen få sjefer velger å være der selv. Det kan fungere veldig bra.

Men det viser seg at terskelen er høy for de fleste. Bare hver tiende toppleder er aktiv på Twitter, skriver Audun Farbrot i en kronikk. Han formulerer sju råd til sjefer som også vil være sjef i sosiale medier:

1) Vær deg selv nå du viser ansikt i sosiale medier. Vi liker autentiske ledere (ledere som er hel ved).

2) Skriv som du snakker. Ikke bruk lederpreik, konsulentfraser og andre managementfloskler.

3) Skriv selv. Ikke la kommunikasjonsrådgivere drive dine profiler i sosiale medier. Da fremstår du ofte som kjedeligere enn du egentlig er og risikerer å bli avslørt.

4) Finn din gylne balanse mellom å være profesjonell og personlig i sosiale medier. Ikke vær redd for å vise at også ledere er mennesker, i hvert fall av og til. Fortell gjerne om dine interesser utenfor jobben.

5) Forsøk å forklare bakgrunnen for beslutningene du tar som leder. Del dine refleksjoner om ledelse og de utfordringer som virksomheten står overfor.

6) Delta i samtalene. Svar på spørsmål og kommentarer som du får. Adm. direktør Bent Myrdahl i Q-meieriene gir 100 prosent svar-garanti på sin Twitter-profil.

7) Bruk litt tid på å finne din egen, personlige stil. Del gjerne bilder fra lederhverdagen din, av flinke medarbeidere, av spennende ting som skjer og fra reiser med jobben. Ta sjansen på å by litt på deg selv.

Bloggeren Hans-Petter Nygard-Hansen anbefaler å skrive på samme måte som når du skriver en e-post: personlig og uformelt. Det fungerer like godt på Facebook og Twitter som i en bloggpost, og er en tilnærming det er enkelt og greit å bestemme seg for.

PS! Husk at selv om du ikke er sjef på jobben, så kan du likevel bli helt sjef i sosiale medier. Vis fram hele deg og del det du brenner for!

Continue Reading

Slik fikk jeg ny sjef

Faksimile: Khrono.no

Faksimile: Khrono.no

I går ble den amerikanske professoren Curt Rice ansatt som ny rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Det skjedde etter en ansettelsesprosess med kanskje alt for mange involvert. Selv får han kanskje alt for lite å si om hvem som skal være med i hans nye ledergruppe.

Jeg fikk være med på noe så sjeldent som å bestemme hvem som skulle bli den nye toppsjefen på jobben min, en høgskole med 2000 ansatte og 20.000 studenter. Slik gikk det til:

  1. Styret for HiOA vedtok at det nå skulle ansettes en rektor i spiss for en såkalt enhetlig ledelse. Fram til nå har høgskolen vært ledet av en høgskoledirektør (daglig leder) og en valgt rektor (faglig leder, som også er styrets leder). I den nye modellen er rektor både faglig og daglig leder, og styrelederen kommer utenfra og skal oppnevnes av eieren (Kunnskapsdepartementet).
  2. Høgskolestyret oppnevnte et bredt sammensatt tilsettingsutvalg med 25 (!) representanter som skulle lede arbeidet med rekruttering og innstilling til styret. Et hodejegerfirma ble også engasjert som rådgivere.
  3. Det store tilsettingsutvalget tolket styrets liste over kravene til den nye toppsjefen, og formulerte en stillingsannonse. Deretter deltok utvalgets medlemmer aktivt ved å foreslå kandidater til personaldirektøren som formidlet disse videre til hodejegerne, som kunne oppfordre lovende kandidater om å søke.
  4. Tilsettingsutvalget oppnevnte så et tilsettingsråd blant sine egne medlemmer som fikk oppgaven med å intervjue, prioritere og skrive innstilling til Høgskolestyret.
  5. 14 søkte, seks ble innkalt til intervju, tre kom til finalen, og professor Curt Rice ble innstilt av rådet og deretter ansatt av høgskolestyret.

Som medlem av tilsettingsrådet fikk jeg være med å bestemme hvem som skal være min nye toppsjef, selv om jeg ikke er verken tillitsvalgt eller styremedlem.

I næringslivet hadde det ikke vært mulig. Da hadde styrets leder og et par andre styremedlemmer gjennomført prosessen med støtte fra en hodejeger. Vesentlig færre hadde vært involvert, og styret hadde hatt begge hendene på rattet. Deretter ville den nye topplederen selv kunne sette sammen et best mulig team rundt seg.

Tilsettingsutvalget ved HiOA ble myndig ledet av et eksternt styremedlem, med de 24 andre kom fra hele organisasjonen. Dette bidro til å sikre demokratisk legitimitet, men det hindret på ingen måte kritikerne av den nye organisasjonsmodellen å karakterisere prosessen som lukket og lite demokratisk. Samtidig er det alltid en risiko når mange er involvert, at det oppstår en grad av ansvarspulverisering. Du kan bli fristet til å ta litt lett på ansvaret, fordi det helt sikkert er noen andre flinke folk som sørger for at jobben blir gjort.

Men dette er kanskje ikke HiOAs største problem. Jeg ser det som mer utfordrende at søknadsfristen for resten av ledergruppa (viserektorer og dekaner) gikk ut før det var kjent hvem som ble toppsjef. Det kan ha gitt oss færre flinke eksterne søkere. Siden søkerlistene blir offentliggjort, er det bare de aller mest motiverte som kaster seg ut i konkurransen.

I tillegg har høgskolestyret satt ned andre utvalg for å intervjue og innstille disse lederne. Rektor skal få lov til å påvirke prosessen, men hastverk og ønske om å involvere mange går på bekostning av helheten.

For organisasjoner som tradisjonelt har vært styrt gjennom et politisk system (der man oppnår makt gjennom valgkamp), har hensynet til sammensetting av ledergruppen vært å sikre oppslutning å så stor del av organisasjonen som mulig. Dermed kommer gruppens evne til å styrke hverandre både strategisk og operativt i andre rekke. Slik prosessen blir organisert ved HiOA, kan det se ut som at forankring i organisasjonen fortsatt er viktigere enn en velfungerende ledergruppe.

Da vi satt tilbake med tre utmerkede kandidater til topplederjobben som alle var svært ulike, slo det meg at de tilsammen hadde vært et helt supert lederteam. Men vi hadde ikke fullmakt til å tenke på helheten.

Continue Reading

Skal jeg vaksinere barna mine?

Vaksingering (Foto: Sanofi Pasteur/Flickr)

Vaksingering (Foto: Sanofi Pasteur/Flickr)

Søker vi på nett, finner vi fort mye frykt og tvil om vaksiner. Samlet kan vi kalle alt dette for usikkerhet. Dette er noe vi må lære oss å leve med. De aller fleste beslutninger vil bli tatt under større eller midre grad av usikkerhet. Men husk at det å ikke gjøre noe også er et valg.

La oss forsøke å bruke en systematisk tilnærming til beslutningen om å vaksinere våre barn:

Hva er det beslutningen handler om? I debatten om vaksine mot meslinger er det tre ulike probleminnramminger som konkurrerer.

  1. Hvordan beskytte barnet mitt mot dødelige sykdommer?
  2. Hvordan beskytte andre barn i vår nærhet som kanskje har dårligere immunforsvar og samfunnet mot epedemier som kan kreve mange menneskeliv?
  3. Hvordan leve i pakt med naturen?

Hvilken relevant informasjon har jeg?

  • Alle medisiner kan ha bivirkninger. Vanlige bivirkninger av MMR-vaksinen
    (mot meslinger,kusma og røde hunder) er feber, snue og utslett.

    • Sjeldne bivirkninger: Det er rapportert enkelte tilfeller av gangforstyrrelser og få tilfeller av hjernebetennelse. Enkelte barn har fått varige skader i form av epilepsi. Noen har hatt hudblødninger.
  • Meslinger kan ikke behandles. Det er kroppens eget immunforsvar som må bekjempe sykdommen. Med svekket immunforsvar kan barnet ditt dø.
  • Dersom barnet overlever sykdommen, vil det være beskyttet mot ny smitte. Men immunforsvaret generelt blir ikke styrket.
  • Barnevaksinering gir effektiv beskyttelse. Millioner av menneskeliv er reddet som følge av vaksinering.
  • 95 prosent av befolkningen må være vaksinert for å hindre utbrudd.
  • Det er strenge regler for godkjenning av vaksiner.
  • Legemidler er ikke naturmedisin.

En studie som viste at det kunne være en sammenheng mellom autisme og vaksinering har blitt avslørt som falsk. Denne forskningsbløffen må vi derfor se bort fra.

Vi vet også at legemiddelindustrien vil selge flest mulig vaksiner og tjene mest mulig penger. Men det er ikke direkte relevant for de tre probleminnrammingene vi har identifisert. Det er med andre ord ikke dette min beslutning skal handle om.

Hvordan komme fram til en konklusjon? I stedet for å skyte fra hofta, bør vi prøve en mer systematisk tilnærming. Dette er en beslutning med to alternativer. Vaksinere eller ikke vaksinere. Da kan vi sette opp fordeler og ulemper ved hvert alternativ.

Vaksinere? Fordeler Ulemper
JA Beskytte mitt barn, andre barn og samfunnet Mulige bivirkninger. Ikke leve i pakt med naturen.
NEI Leve i pakt med naturen. Ikke beskytte mitt barn, andre barn og samfunnet

Og så er det bare å bestemme seg!

PS! Dette er enkelt, men ikke nødvendigvis like lett. Her er 10 beslutningsfeller du kan gå i!

 

 

Continue Reading

– Du kan bestemme deg for å ha lyst på sex

Hanne Grasmo (Foto: Twitter)

Hanne Grasmo (Foto: Twitter)

– Det er ikke slik at begge må ha lyst for å sette i gang med å ha sex. Man kan tenke at jeg er jo glad i den andre, så nå begynner vi bare, og så ser vi hvordan det går, sier sosiolog og forfatter Hanne Grasmo til Ekko på NRK P2.

Mun mener lyst er kulturskapt og noe du kan bestemme deg for.

– Det er ikke sånn at du er født med så og så mye lyst og så må du leve med det. Du kan bestemme deg for om du vil øke eller minske den lysten i livet.

Grasmo sammenligner det med trening, for eksempel jogging. Hvis du aldri trener, så er du veldig dårlig til å trene. Du har lite lyst til å gå ut og jogge. Men vi vet at nesten alle mennesker i verden kan trene, og de kan trene seg opp. Fra å bare ligge på sofaen, så blir man nesten dårlig om man ikke får trent flere ganger i uka eller gått en tur hver dag.

– Sånn er det også med lysten. Den kan ligge i dvale, du kan leve et helt liv uten å vekke den opp. Men du har muligheten. Kroppen din kan.

Hun mener at det å skulle stille opp for den andre er helt greit:

– Skal jeg være god mot den jeg elsker, så trenger jeg jo ikke å være kåt. Men det har vi en forestilling om at det man må. Her kommer vi fort inn på plikter, og jeg synes «ekteskapelige plikter» ikke er noe negativt. Vi har lovet å være sammen med hverandre, og forelskelse, kjærlighet og lyst er jo noe av det man bare skal ha i parforholdet. Da bør man kanskje tenke litt på det som plikt også.

Hun mener at det ikke behøver å være slik at jeg selv må ha lyst på en seksuell opplevelse. Jeg kan bare ha lyst til at du skal ha det godt. Og at det er en god nok grunn. I denne sammenhengen handler altså Spice Girls-spørmålet mest om hva jeg har lyst å være for andre.

– Det er så veldig lett å få til dette med lyst bedre, og samtidig er det så mange som ikke får det til. Derfor det er ikke så mye som skal til for å fylle gapet mellom hvor vanskelig mange har det og hvor bra de kunne hatt det, sier Hanne Grasmo til NRK.

Continue Reading

Hvordan unngå krangel om makt mellom fylkene?

«Norway counties» av Júlio Reis and João David Tereso.

«Norway counties» av Júlio Reis and João David Tereso.

Hvor mange stortingsrepresentanter er det retterdig at hvert fylke skal få?

Utfordringen med å finne en fordelingsnøkkel som gjør at flere ulike deltakere opplever å få sin rettmessige andel, også kjent som kakedelingsproblemet, er et grunnleggende problem i alle typer forhandlinger om fordeling.

I mange tilfeller vil proporsjonalitet (principle of equalityvære en mer aktuell problemstilling enn å dele likt (principle of equity)

En kombinasjon av de to tilnærmingene finner vi i det amerikanske politiske systemet. Under etableringen av den amerikanske kongressen mente noen at staten først og fremst skulle beskytte eiendom, og derfor burde fordelingen av representantene skje i etter formue eller økonomisk verdiskapning. Andre mente at det var viktigere for staten å ivareta befolkningens velferd, og derfor burde innbyggertall danne grunnlaget for fordelingen, mens en tredje tilnærming var at alle statene var likeverdige partnere og at det derfor burde være lik representasjon. Kompromisset ble den tokammerløsningen vi kjenner i dag, med lik representasjon i senatet og representasjon etter innbyggertall i representantenes hus. 

Her hjemme er Stortinget til en viss grad sammensatt etter proporsjonalitetsprinsippet (etter folketall), men i tillegg kommer behovsprinsippet, som gjør at utkantstrøk har fått forholdsmessig større representasjon i Stortinget, enn sentrale strøk. Utregningen skjer gjennom en formel som kombinerer folketall med areal. Siden folk flytter på seg, endres folketallet i fylkene, og ved hvert andre stortingsvalg skal fordelingen av representanter justeres.

Behovsprinsippet veier også tungt i vår sosialdemokratiske samfunnsmodell, der omfordeling av goder er en sentralt begrunnelse for utvikling av skattepolitikken. I amerikansk politikk legges det mer vekt på mulighetsprinsippet, som tar utgangspunkt i å fordele ressurser i henhold til hvem som best kan bruke dem til glede for alle parter. Et eksempel på dette er skattelettelser til de rike fordi pengene da i større grad vil gå til investeringer i stedet for forbruk.

Lesetips:

Krumsvik, Arne H. (2014). Mulige modeller for fordeling av nettinntekterNorsk Medietidsskrift, 21(2), 138-155.

Continue Reading

Hvordan unngå krangel om kroner i heimen

(Foto: Doug Wheller/Flickr)

(Foto: Doug Wheller/Flickr)

En sikker strategi for å starte en krangel i parforholdet er å snakke om penger. Slik forklarer Nordea at stadig færre par velger å ha fullstendig felles økonomi.

I en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup  svarer 47 prosent at de ordner økonomien på denne måten. For fem år siden var det 59 prosent som svarte det samme.

Mindre krangling hjemme kan sikres ved å bli enige om en fordelingsnøkkel. Men det er ikke nødvendigvis en opplagt måte å gjøre dette på for å sikre rettferdig fordeling.

To av ti deler utgiftene 50/50 og beholder resten til personlig forbruk. Å dele likt er helt klart en form for rettferdig fordeling, og flere unge enn eldre velger å gjøre det slik.

En annen tilnærming er å dele forholdsmessig etter inntekt. Banken anbefaler å gjøre det slik, ved å opprette en egen felles utgiftskonto som begge betaler inn til på lønningsdagen til gjennom faste trekk. Her er det proporsjonalitetsprinsippet som blir brukt. Hver fjerde par bruker denne tilnærmingen til rettferdig fordeling.

Men om inntektene er veldig ulike i parforholdet, er det likevel ikke sikkert at dette alltid er en god idé. Det kan fortsatt bli lite å bruke på tull og tøys for den ene og veldig mye for den andre, og dette kan skape gnisninger. Banken foreslår felles økonomi i slike sammenhenger, men jeg tror Spice Girls-spørmålet kan vise en annen vei: Hva er det egentlig vi ønsker å oppnå?

Problemet har vi så langt definert som fordeling av kostnader. Men en annen måte å se dette på er mulighet til peronlig forbruk. En vei til minst mulig ubehag i heimen kan være å fordele de faste postene slik at begge to har like mye å rutte med når alle plikter er gjort opp. Det kan gi mer frihet og mindre bråk for begge parter. Man slipper en evig krangel om hva hver enkelt kan unne seg. Her ser vi at  problemdefinisjonen er helt vesentlig for oppfatningen om hva som er en god løsning for begge parter.

Uansett er dette noe man bør bestemme seg for mens man fortsatt er venner.

Lesetips:

Krumsvik, Arne H. (2014). Mulige modeller for fordeling av nettinntekter. Norsk Medietidsskrift, 21(2), 138-155.

Continue Reading

10 mindre trivelige fakta om utsettelse

Vi kan bestemme oss for å slutte med utsettelser. (Foto: Lynn Friedman)

Vi kan bestemme oss for å slutte med utsettelser. (Foto: Lynn Friedman/Flickr)

Vi tar ikke alltid utsettelsesadferd (prokrastinering) så veldig alvorlig. Men problemet er større enn vi kanskje tror. Så mange som én av fem voksne regner seg selv som kroniske utsettere, ifølge Psychology Today. Dette er folk som på mange måter bestemmer seg for ikke å lykkes.

Her er ti ubehagelige fakta:

  1. Kronisk utsettelsesadferd er en livsstil der man saboterer seg selv. Det påvirker alle livets områder. Arbeidsoppgaver utsettes. Regninger blir ikke betalt i tide. Gavekort går ut på dato. Selvmeldingen leveres for sent. Og julegaver kjøpes først på julaften.
  2. Selv om vi gjerne spøker med det, er dette ikke et helt trivielt problem. Det dreier seg om alvorlige problemer med selvregulering. Og problemet er større i vår kultur, der vi gjerne godtar mer eller mindre dårlige unnskyldninger for at ting ikke blir gjort.
  3. Planlegging er ikke problemet. Å kjøpe en kalender til en somlekopp er som å be en som lider av kronisk depresjon om å bli litt gladere.
  4. Ikke født sånn, men blitt sånn. Dette kan være en reaksjon på strenge foreldre som hele tiden forteller deg hva du skal gjøre. Dermed utvikles ikke evnen til å regulere seg selv. Man finner ikke helt svaret på sitt eget Spice Girls-spørsmål, og når man ikke vet hva man vil, er det ikke så lett å få det til. Utsettelse kan også være et form form for opprør mot et strengt regime i oppveksten.
  5. Dårlig selvregulering påvirker også selskapslivet. Folk som utsetter ting får gjort mindre enn planlagt hjemme og på jobb, men til gjengjeld drikker de mer enn planlagt på fest. En tilnærming til livet der man ikke tar tak i ting, kan også lede til rusmisbruk.
  6. Folk som utsetter lyver til seg selv. De innbiller seg at morgendagen vil være et bedre tidspunkt for å løse et problem eller de har en formening om å jobbe bedre eller å være mer kreative under press. Men i realiteten bare søler de bare bort talentet sitt.
  7. Somlekopper leter aktivt etter distraksjoner, særlig aktiviteter som ikke krever så mye av dem selv, for eksempel å sjekke e-post. Dette er også en måte å kontrollere følelsene sine på, for eksempel frykten for å feile.
  8. Det er tre typer folk som utsetter ting:
    1. Hissigpropper eller risikosøkere som får tilfredsstillelse av spenningen ved å vente til siste liten med å løse en oppgave.
    2. Folk som vil unngå å feile, eller kanskje til og med å lykkes. Men de er veldig opptatt av hva andre tenker, og vil heller blir ansett for å mangle vilje enn evne.
    3. Beslutningsvegrere som rett og slett ikke klarer å bestemme seg. De forsøker også å unngå å måtte ta ansvar for utfallet av en beslutning.
  9. Utsettelser koster. Studier av studenter som lider av dette viser dårligere imunforsvar, mer forkjølelse og influensa, fordøyelsesbesvær og søvnløshet. Det går også ut over andre, fordi relasjoner går i oppløsning og andre må ta ansvar for det som ikke blir gjort.
  10. Du kan bestemme deg for å endre adferd. Men det kan være nødvendig med terapi for bearbeide det som har ført til alle utsettelsene.
Continue Reading

Strukturert somling gjør deg effektiv

procrastinationJeg skriver disse linjene for å unnå gjøre andre ting som ligger og venter på meg. Dette er essensen i begrepet strukturert somling (structured procrastination). En super strategi som Stanford-professor John Perry har formulert. Den koverterer somlekopper til effetkive mennesker som blir respektert og beundret for alt de evner å få til.

Alle som sliter med utsettelsesadferd gjør noe, selv om de ikke gjør det det egenltig skal gjøre. I stedet for å skrive en rapport, kan man gjøre nyttige ting som å ta oppvasken, klesvasken og kanskje jobbe litt i hagen, eller spisse blyanter. Disse oppgavene vil selvsagt ikke bli gjort om de blir definert som det viktigste å gjøre akkurat nå.

Og her ligger hemmeligheten. Du kan få gjort ganske mange viktige ting, så lenge det kan skje i skyggen av enda viktige ting som burde gjøres. Ved å strukturere arbeidsoppgavene dine på denne måten, kan du rett og slett risikere å få et rykte på deg for å ha høy arbeidskapasitet.

Perry sier at somlekopper ofte gjør feilen å korte ned på lista over ugjorte oppgaver, slik at bare de aller viktigste gjenstår. Dette er en feilslått strategi som fort kan føre deg rett mot sofaen i stedet for å bli den effektive utgaven av deg selv.

Men så har vi selvsagt utfordringen med å velge riktige oppgaver på toppen av lista. Her må det velges med nensomhet. Trikset er å velge oppgaver som har klare tidsfrister (med som egentlig ikke er helt reelle) og framstår som fryktelig viktige (selv om de egentlig ikke er det). Jeg har for eksempel et bokkapittel som gnager på meg akkurat nå. Det skulle vært levert for tre måneder siden. Jeg vet jo egentlig at redaktørene av boken ikke har skrevet ferdige sine egne bidrag og heller ikke har fått på plass nødvendig finansiering av prosjektet. Men jeg er utvilsomet etter deadline og kan bruke det faktum til å presse meg selv til å få gjort en hel mengde andre oppgaver som kan oppleves som mindre preserende.

Du har helt sikkert oppdaget at det krever en viss grad av selvbedrag for å bli en ordentlig effektiv somlekopp. Du må være i stand til å identifisere og forplikte deg til oppgaver som er overvurderte både når det gjelder viktighet og hastverk, og samtidig være villig til å akseptere fristene som er satt – og føle at det virkelig haster. Men ifølge Perry er ikke dette så vanskelig, fordi de fleste somlekopper er relativt gode på selvbedrag. Og det er slett ingen dårlig idé å la en karakterbrist bidra til å fjerne følgene av en annen.

Lesetips:

Perry, John (2012). The Art of Procrastination. New York: Workman.

Se også: www.structuredprocrastination.com

Continue Reading