En blogg om bedre beslutninger

Kategori: Politikk

Difor seier eg ja til Torry

Faksimile: Klassekampen 31. mars 2017.

– Torry og Schibsted er rause med å stille opp for forskarar som vil intervjue dei, og då skulle det berre mangle om eg ikkje gjorde det same, svarte eg til Klassekampen. Det kom ikkje på trykk.

I dag skriv Klassekampen at direktør Torry Pedersen i Schibsted har hyra eit kommunikasjonsbyrå til å intervjue 24 sentrale aktørar i mediefeltet. Professor Helge Østbye seier til avisa at undersøkinga liknar på eit forskingsprosjekt der resultata ikkje vert offentleg tilgjengelege. Han meiner det er problematisk om Schibsted får eksklusiv informasjon frå dei som skal fatte avgjerder om framtidig mediepolitikk.

Her er eg ikkje heilt på linje med min kollega. Like lite som ein tekst med tittel og ingress alltid er journalistikk, vil ikkje datainnsamling og analyse utan vidare verte forsking. Intervju som metode for å samle inn data vert brukt av mange ulike profesjonar. Derfor blir det lite relevant å leggje forskingsideal til grunn for kva forventing vi skal ha til korleis Schibsted deler si innsikt om mediebransjen og mediepolitikken. Vi kan forvente at dei gjer så godt dei kan for å halde på sine privileger, og det er ei ærleg sak.

I invitasjonen heiter det at «…Schibsted, som et ledd i sitt utviklingsarbeid, ønsker å gjennomføre en undersøkelse for å få tilbakemeldinger på hvordan de oppfattes av sentrale aktører i sine omgivelser. Hva de er gode på, og hva er det de ikke er gode nok på? Hvordan kan de bli enda bedre til å ivareta vårt samfunnsoppdrag? Hvordan ser sentrale samfunnsaktører på de utfordringene norsk mediebransje møter med digitalisering og fallende annonseinntekter? Hvordan skal de i fremtiden sikre en livskraftig, fri og uavhengig presse?»

Min kollega Helle Sjøvaag i Bergen påpeikar til Klassekampen at Schibstedkonsernet i det siste har framheva demokratiske argument framfor økonomiske motiv når dei argumenterer for endringar i mediepolitikken. Det er ein god observasjon, og eit krevjande prosjekt for ein børsnotert aktør. Kva ein sier og kva ein gjer må i det lange løp henge saman. Det er eit dilemma som eg gjerne diskuterer både med Torry Pedersen direkte (eller indirekte gjennom den han måtte sende), og i det offentlege.

For meg er det lett å bestemme seg for å seie ja til å dele innsikt med aktørar som sjølve er rause når eg og mine studentar treng tilgang til data. For kulturministeren kan dette sjølvsagt vere meir problematisk.

Ifølgje Klassekampen er desse 24 invitert:

Samfunnstoppar: Kristin Skogen Lund (adm.dir. NHO), Hans Christian Gabrielsen (LO-sjef), Linda Hofstad Helleland (kulturminister).
Stortingspolitikarar: Nikolai Astrup (H), Kårstein Løvaas (H), Bård Vegar Solhjell (SV-nestleiar), Trond Giske (Ap-nestleiar), Arild Grande (Ap), Trine Skei Grande (Venstre-leiar), Terje Breivik (V), Trygve Slagsvold Vedum (Sp-leiar), Knut Arild Hareide (KrF-leiar).
Mediabransjen: Randi Øgrey (adm.dir. MBL), Alf Bjarne Johnsen (PFU-leiar), Arne Jensen (Redaktørforeningen), Hege Iren Frantzen (påtroppende NJ-leiar).
Forskarar m.fl.: Knut Olav Åmås (Fritt Ord-direktør), Kristin Clemet (Civita-leiar), Toril Aalberg, Arne Krumsvik, Hallvard Moe, Wegard Harsvik (LO), Nina Økland (ekspedisjonssjef), Bård Folke Fredriksen (statssekretær).

 

Litteratur:

Andersen, Unn Conradi & Krumsvik, Arne H. (2017). Intervju som metode. I Næss, Hans Erik og Pettersen, Lene: Metodebok for kreative fag. Oslo: Universitetsforlaget.

Krumsvik, Arne H. (2011). Medienes privilegier. Kr.Sand: IJ-forlaget.

Continue Reading

Nei, nei, nei!

Utvalgsleder Knut Olav Åmås overleverte Mediemangfoldsutvalgets delrapport med vurdering av modeller for offentlig kompensasjon til kommersiell allmennkringkasting til kulturminister Linda Hofstad Helleland 18. oktober 2016. Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet

Utvalgsleder Knut Olav Åmås overleverte Mediemangfoldsutvalgets delrapport til kulturminister Linda Hofstad Helleland 18. oktober 2016. (Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet)

Det er tre grunnar til å ikkje innføre ei ny støtteordning for kommersiell allmennkringkasting. For det første vil ikkje subsidiar kunne stoppe medieutviklinga. For det andre vil ikkje ei støtteordning løyse problemet for kringkastaren. Og for det tredje vil ein slik mediepolitikk hindre innovasjon og nyskaping. Det er tid for å tenke nytt om mediepolitiske verkemiddel.

Først nokre ord om medieutviklinga: Det norske mediesystemet er i endring, som følgje av digitalisering, globalisering og kommersialisering. Kulturdepartementet har ikkje virkemiddel til verken å hindre eller bremse desse megatrendane i vesentleg grad. Mediepolitiske forsøk på å fryse gamle strukturar har vist seg å vere lite vellykka. Det er vanskeleg å sjå for seg at meir av det same skulle virke betre.

Hallin & Manchini skriv i sitt standardverk Comparing media systems (2004) at vårt nordeuropeiske demokratisk-korporative mediesystem vil konvergere mot det anglo-amerikanske liberale mediesystemet, som følge av nettopp digitalisering, globalisering og kommersialisering. I boka Medienes privilegier (2011), viser eg korleis dette skjer med ulik hastigheit innan ulike mediepolitiske områder her i Noreg.

Raskast endringstakt i retning av den liberale modellen ser vi innan kringkasting. Det påvirkar også drifta av NRK, som er staten sitt største marknadsinngrep på mediefeltet. Uavhengig av finansiering, er strategiane for å oppnå marknadsandelar relativt lik. I tillegg til kommersialiseringa, ser vi symptom som deregulering og utanlandsk eigarskap.

I det store og det heile har synet vårt på medieverksemder endra seg. Det vi før såg på som sosiale institusjonar, forstår vi no i stor grad som industrielle føretak. Det gjer vi fordi dei oppfører seg slik, til tross for at retorikken kanskje kan henge igjen i den systemforståinga som har gitt dei ulike former for privileger. Det vi no opplever, er altså overgangen til det liberale mediesystemet.

I begge mediesystema er det å sikre ytringsfridomen eit sentralt mål. Men ideane om korleis dette skal gjerast, har stått i skarp kontrast til kvarandre. I vår del av verden har vi tradisjonelt tenkt at staten må gripe inn i marknaden for å trygge ytringsfridomen. I den liberale modellen har tankegangen vore at staten bør halde seg lengst mulig unna.

Medan det no er den kommersielle logikken som styrer media, er mediepolitikken framleis basert på ei førestilling om at media er sosiale institusjonar. Ei ny støtteordning betyr auka statleg intervensjon i marknaden, og det vil med andre ord auke gapet vi kan observere mellom mediesystemet og mediepolitikken.

Dermed er vi framme ved punkt 2. Kva verknad har mediepolitikken? Dette er det ikkje forska så mykje på, fordi det nærast har vore eit tabu. Men om vi ser vi i bakspeilet, vil vi oppdage at pressestøtta på ingen måte klarte å sikre lokal aviskonkurranse, vi ser at eigarskapsregulering ikkje har hindra eigarskapskonsentrasjon, og kommersielle kringkastarar har vist seg å vere vanskelege å gjete til tross for klare krav til innhald.

Oxford-proffessor Robert G. Picard (2017) peikar også på at subsidiar har ein tendens til å ikkje auke i takt med inflasjonen, og at dette virkemiddelet aldri vil løyse det grunnleggande problemet.

Det er med andre ord lite truleg at subsidiar som virkemiddel vil kunne oppretthalde dagens mediestruktur. Det er også grunn til å stille spørsmål ved om det er ønskjeleg. Infrastrukturkravet i Grunnlova må ikkje bli forstått som eit krav om frysing av mediestrukturen.

Subsidiar løyser altså ikkje problemet på lang sikt. Mediemangfaldsutvalet ønskjer å fryse utviklinga i nokre få år. Då er vi ved mitt tredje argument. Både subsidiar generelt og ordninga dei foreslår spesielt, kan verte til hinder for innovasjon og entreprenørskap. Når støtteordningar har til formål å bremse utviklinga, vil dei til ein viss grad klare å gjere det – altså bremse utvikling. I tillegg oppstår det alltid utilsikta biverknader av regulering.

Innovasjonshindringane som Mediestøtteutvalet identifiserte som effekt av pressestøtta, har berre delvis blitt fjerna gjennom endring av produksjonsstøtte- og momsreglar. Ein fersk studie viser også at norske medieverksemder er signifikant mindre innovative enn andre industriar (Krumsvik, Kvale & Pedersen 2017).

Det er tid for å ta ein diskusjon om det ikkje er fornuftig å bruke mindre pengar på direkte og indirekte subsidiar til drift av medieverksemder, og heller støtte innovasjon og entreprenørskap som kan sikre at vi også i framtida vil ha ein infrastruktur for ein open og opplyst offentleg samtale (Ots & Krumsvik 2017).

***

Dersom Statsråden likevel finn det nødvendig å etablere ei ny subsidieordning som følgje av Stortinget sitt vedtak, vil det vere framtidsretta om ordninga for det første er målretta, slik at den bidreg til å finansiere det innhaldet vi gjerne vil ha, for eksempel nyhende og aktualitet. Og for det andre at den er plattformnøytral, for å minimere innovasjonshinder. Alternativet med kompensasjon for redaksjonelle kostnader oppfyller desse kriteria.

Dette ei tilnærming som Mediestøtteutvalet foreslo for pressestøtteavisene i 2010. Det inspirerte ein seinare revisjon av dansk mediestøtte, medan den norske bransjen saman med Medietilsynet fekk gjennomslag for “don’t rock the boat” (Krumsvik 2011).

Men no er det tid for å tenke nytt.

(Innlegg på innspelseminar om kommersiell kringkasting)

Referanser

Hallin, Daniel C. & Manchini, Paulo (2004). Comparing Media Systems. Cambridge University Press.

Krumsvik, Arne H. (2011). Medienes privilegier – en innføring i mediepolitikk. Cappelen Damm Høyskoleforlaget.

Krumsvik, Arne H., Kvale, Knut & Pedersen, Per Egil (2017). Market Structure and Media Innovation Policies in Norway. Van Kranenburg, Hans (Red.), Innovation Policies in the European News Media Industry. A Comparative Study. Chapter 12. Springer.

Ots, Mart & Krumsvik, Arne H. (2016). Media policy’s new challenges. Journal of Media Business Studies, 13(3).

Picard, Robert G. (2016). Subsidised news sounds good, but is no panacea to news industry challenges. Journal of Media Business Studies, 13(3).

Continue Reading

Hvorfor bestemme seg for å stille til valg?

Hadia Tajik fra tiden som kulturminister, sammen med Jens Stoltenberg. Nå blir hun nestleder i Ap. (Foto: Ketil Frøland)

Hadia Tajik fra tiden som kulturminister, sammen med Jens Stoltenberg. Nå blir hun nestleder i Ap. (Foto: Ketil Frøland)

Hillary Clinton vil bli president, Hadia Tajik vil bli nestleder i Arbeiderpartiet, og i helga er det kampvoteringer på gang om hvem som skal bli landets fremste studentpolitikere. Men ingen spør dem hvorfor de egenlig stiller til valg.

Om noen nærmer seg problemstillingen, vil kandidaten noe forsikrig snakke om sitt ønske om å tjene organisasjonen eller folket, kanskje nevne noen hjertesaker, eller trekke fram noen relevante forhold ved sin fortid.

Men å grave videre i folks innerste motivasjon for å stille til valg blir rett og slett sett på som ufint. Det tilhører den private sfære. Det er noe journalister og kommentatorer holder seg for gode til.

Så for å kunne diskutere dette, må vi zoome ordentlig ut og støtte oss på gamle Platon. For snart 2500 år siden observerte han at dette handlet om anerkjennelse (thymos). Mennesker ønsker å kjenne at de betyr noe. Vi ønsker å oppleve at vi er viktige og at vi er en del av noe viktig.

Slike ting er det ikke så lett å snakke høyt om uten å rødme. Men som velgere bør vi kanskje være villige til å velge akkurat slike ledere, i stedet for noen som insisterer på å bare være en av folk flest. Vi trenger ledere som ønsker å oppnå makt til å gjøre en forskjell, og som ikke ber om unnskyldning for at det er akkurat det de ber om tillit til.

Med det perspektivet kan vi kanskje leve godt med at Spice Girls-spørsmålet handler om «se på meg»!

PS! Dagens tekst ble til på oppfordring fra en leser som ville at jeg skulle skrive om å stille til valg. Er det noe du vil at jeg skal skrive om? Bestem deg for å tipse meg nå!

Lesetips:

Brooks, David (2006). All Politics is Thymotic. Kommentar i New York Times, 19. mars 2006.

Continue Reading

Lett å komme til orde, men du må rope for å bli hørt!

Faksimile: Dagbladet og Vårt Land 9. april 2015.

Faksimile: Dagbladet og Vårt Land 9. april 2015.

For å sette agendaen i det offentlige ordskiftet gjennom sosiale medier må du være villig til å spissformulere på en slik måte at andre velger å dele det du skriver. Det har jeg forsøkt å gjøre denne uka:

Tirsdag kveld meldte Aftenposten.no at Høyres mediepolitiske talsperson tok til orde for betalingsmur for NRK.no. Probleminnrammingen var at NRKs sterke posisjon truet mediemangfoldet. Dette til tross for at medieøkonomisk forskning viser at det ikke er NRK som er hovedproblemet for aviser som ønsker å ta seg betalt på nett. Problemet er heller at etableringsterskelen er så lav at dersom de lukker en nettavis, vil noen andre relativt enkelt kunne stikke av med både leserne og annonseinntektene.

Politikeren sa at forskningen ikke ga ham så mye, og at han heller valgte å legge vekt på at avisbransjen følte konkurransen fra NRK var problematisk.

Jeg ble både litt provosert og litt oppgitt, og måtte bestemme meg for om jeg skulle bruke morgendagens lunsj på jobben som arena for å sukke oppgitt, eller om jeg skulle kaste meg inn i debatten. Jeg bestemte meg for å skrive en kort twittermelding med to enkle setninger:

Meldingen ble retweetet av flere, og onsdag formiddag publiserte Aftenposten.no en nyhetssak om «sterke reaksjoner på regjeringspartienes NRK-forslag«, der min twitter-melding var hovedvinklingen.

I løpet av dagen forsøkte politikeren å reformulere problemet fra å handle om NRK som utfordring for avisene til behov for å finne nye finansieringskilder for NRK. Men da slo jubelen fra avisbransjen sprekker, og Aftenposten kunne melde at NRKs konkurrenter mente lisensen burde være eneste inntektskilde for NRK. Denne artikkelen nevnte også meldingen min.

Jeg sa da til avisen Vårt Land at dette minte mest om en blå prøveballong som sprakk. Det ble oppslag på sistesiden i papiravisen. I tillegg ble jeg intervjuet av Dagbladet, som også brukte mye plass på saken. Fortsatt kommer det henvendelser fra ulike medier.

Sammen med Eli Skogerbø har jeg forsket på hvordan lokalpolitikere bruker sosiale medier, og vi fant lite spor av dagsordensetting i sosiale medier selv i en valgkampinnspurt. Grunnen til dette handler både om hvordan politikerne og journalistene bruker disse kanalene.

Denne uka har jeg selv erfart at det ikke er helt umulig. Likevel tenker jeg at selv om dagens mediebilde har gjort det veldig lett å komme til orde, er det kanskje vanskeligere enn noen gang å bli hørt for de aller fleste. Med mindre du bestemmer deg for å formulere deg slik at budskapet blir delt videre. Da kan gnisten tenne en liten brann.

Continue Reading