En blogg om bedre beslutninger

Kategori: Beslutninger

Er du maksimerer eller satisfierer? Test deg selv!

Vanskelig å velge? Kanskje du er maksimerer. (Foto: pdxdiver/Flickr)

Har du forsøkt å finne en passende restaurant sammen med vennegjengen? Da har du opplevd at noen gjerne tar til takke med det første akseptable alternativet, men andre aldri helt blir fornøyd – og gjerne leter helt fram til alle bord er tatt.

Da kjenner du representanter for to ulike mennesketyper, som tar beslutninger på grunnleggende forskjellige måter. Maksimereren og satisfiereren.

Den amerikanske økonomen og nobelprisvinneren Herbert A. Simon introduserte begrepet «satisficer» ved å kombinere ordene  «satisfying» (tilfredsstillelse) and «sufficing» (tilstrekkelig) allerede i 1956. Siden den tid har det blitt forsket mye på denne måten å gjøre beslutninger på, og det viser deg at de som slår seg til ro med godt nok gjerne er mer fornøyde med sine valg enn de som jakter på den maksimale løsningen. Vi blir rett og slett lykkeligere av å sette pris på det vi har i stedet for å bekymre oss for hva vi gikk glipp av.

Hvor vi befinner oss langs denne skalaen, følger oss i de fleste av livets beslutninger, alt fra hva vi skal spise til middag og hva vi skal se på TV, til valg av bil, utdanning, jobb og partner. Og hele veien er det maksimereren som bruker mest energi på å bestemme seg, hele tiden uten å bli helt fornøyd.

På den andre siden av skalaen finner vi de profesjonelle beslutningstakere, som ofte er satisfierere – rett og slett fordi de lettere klarer å bestemme seg. En maksimerer kan framstå som en person med beslutningsvegring, og da er det vanskeligere å gjøre en karriere som leder.

Men hvor på skalaen ligger du?

 

Referanser:

Simon, H.A. (1956). Rational choice and the structure of the environment. Psychological Review. 63(2). 129-138.

Forskning.no: Når det beste ikke er godt nok

Psychologistworld.com: Maximizers vs Satisficers: Who Makes Better Decisions?

Continue Reading

Engelsk er best for forskarar flest

Faksimile: Morgenbladet 31. mars 2017.

Å råde ein ung forskar til å publisere på norsk, er ikkje eit særleg godt råd. Den som skriv doktoravhandlinga si på norsk, startar karrieren med eit handicap.

Det har storma rundt HiOA-rektor Curt Rice etter at han spissformulerte i Morgenbladet at publisering på norsk burde bannlysast. Dagladet skuldar han for akademisk tunnelsyn. Khrono.no skriv at det er vanskeleg å finne nokon som er samde med han. Det undrar meg.

Dei som uttalar seg til Khrono er ein heilt annan stad i karriera enn dei unge som skal etablere seg som forskarar. Skulle ein doktorstipendiat eller postdoktor ved Institutt for medier og kommunikasjon spørre meg til råds, er eg ikkje i tvil om at rådet blir å publisere mest mogleg på engelsk.

Det er fordi eg legg til grunn av dei stiller seg Spice Girls-spørsmåletKva er det dei verkeleg vil? Svaret til ein ung og ambisiøs forskar bør vere å delta i den internasjonale forskingsfronten. Først og fremst fordi det er dette som gir arbeidet meining. Å utvikle faget. Deretter for å få godkjent doktoravhandlinga si, for å kunne konkurrere om ekstern finansiering, og for å bli professor. Publisering på norsk ville vere ein distraksjon for karriereforskaren.

Rett nok er det ikkje meir enn ni år sidan professor Espen Ytreberg såg seg nødd til å forsvare internasjonal artikkelpublisering i Norsk Medietidsskrift. Men det siste tiåret har forskinga blitt meir internasjonal, og det er ingen teikn i tida som skulle tilseie at den utviklinga vil snu.

Dei som reagerar sterkast på Rice si spissformulering har særleg omsorg for det norske fagspråket, og det omsynet bør ikkje avvisast totalt. Men det urimeleg å leggje dette på skuldrande til dei som vil opp og fram som forskarar.

Continue Reading

Difor seier eg ja til Torry

Faksimile: Klassekampen 31. mars 2017.

– Torry og Schibsted er rause med å stille opp for forskarar som vil intervjue dei, og då skulle det berre mangle om eg ikkje gjorde det same, svarte eg til Klassekampen. Det kom ikkje på trykk.

I dag skriv Klassekampen at direktør Torry Pedersen i Schibsted har hyra eit kommunikasjonsbyrå til å intervjue 24 sentrale aktørar i mediefeltet. Professor Helge Østbye seier til avisa at undersøkinga liknar på eit forskingsprosjekt der resultata ikkje vert offentleg tilgjengelege. Han meiner det er problematisk om Schibsted får eksklusiv informasjon frå dei som skal fatte avgjerder om framtidig mediepolitikk.

Her er eg ikkje heilt på linje med min kollega. Like lite som ein tekst med tittel og ingress alltid er journalistikk, vil ikkje datainnsamling og analyse utan vidare verte forsking. Intervju som metode for å samle inn data vert brukt av mange ulike profesjonar. Derfor blir det lite relevant å leggje forskingsideal til grunn for kva forventing vi skal ha til korleis Schibsted deler si innsikt om mediebransjen og mediepolitikken. Vi kan forvente at dei gjer så godt dei kan for å halde på sine privileger, og det er ei ærleg sak.

I invitasjonen heiter det at «…Schibsted, som et ledd i sitt utviklingsarbeid, ønsker å gjennomføre en undersøkelse for å få tilbakemeldinger på hvordan de oppfattes av sentrale aktører i sine omgivelser. Hva de er gode på, og hva er det de ikke er gode nok på? Hvordan kan de bli enda bedre til å ivareta vårt samfunnsoppdrag? Hvordan ser sentrale samfunnsaktører på de utfordringene norsk mediebransje møter med digitalisering og fallende annonseinntekter? Hvordan skal de i fremtiden sikre en livskraftig, fri og uavhengig presse?»

Min kollega Helle Sjøvaag i Bergen påpeikar til Klassekampen at Schibstedkonsernet i det siste har framheva demokratiske argument framfor økonomiske motiv når dei argumenterer for endringar i mediepolitikken. Det er ein god observasjon, og eit krevjande prosjekt for ein børsnotert aktør. Kva ein sier og kva ein gjer må i det lange løp henge saman. Det er eit dilemma som eg gjerne diskuterer både med Torry Pedersen direkte (eller indirekte gjennom den han måtte sende), og i det offentlege.

For meg er det lett å bestemme seg for å seie ja til å dele innsikt med aktørar som sjølve er rause når eg og mine studentar treng tilgang til data. For kulturministeren kan dette sjølvsagt vere meir problematisk.

Ifølgje Klassekampen er desse 24 invitert:

Samfunnstoppar: Kristin Skogen Lund (adm.dir. NHO), Hans Christian Gabrielsen (LO-sjef), Linda Hofstad Helleland (kulturminister).
Stortingspolitikarar: Nikolai Astrup (H), Kårstein Løvaas (H), Bård Vegar Solhjell (SV-nestleiar), Trond Giske (Ap-nestleiar), Arild Grande (Ap), Trine Skei Grande (Venstre-leiar), Terje Breivik (V), Trygve Slagsvold Vedum (Sp-leiar), Knut Arild Hareide (KrF-leiar).
Mediabransjen: Randi Øgrey (adm.dir. MBL), Alf Bjarne Johnsen (PFU-leiar), Arne Jensen (Redaktørforeningen), Hege Iren Frantzen (påtroppende NJ-leiar).
Forskarar m.fl.: Knut Olav Åmås (Fritt Ord-direktør), Kristin Clemet (Civita-leiar), Toril Aalberg, Arne Krumsvik, Hallvard Moe, Wegard Harsvik (LO), Nina Økland (ekspedisjonssjef), Bård Folke Fredriksen (statssekretær).

 

Litteratur:

Andersen, Unn Conradi & Krumsvik, Arne H. (2017). Intervju som metode. I Næss, Hans Erik og Pettersen, Lene: Metodebok for kreative fag. Oslo: Universitetsforlaget.

Krumsvik, Arne H. (2011). Medienes privilegier. Kr.Sand: IJ-forlaget.

Continue Reading

Hvem bestemmer hvilken sang som spilles på radio?

Jeg har lagt merke til at Wannabe med Spice Girls har blitt spilt på NRK P1 i det siste. Det bringer fram gode minner fra 90-tallet, så så er det ekstra gøy for meg, siden dette er sangen som formulerer bloggens hovedtema – selveste Spice Girls-spørsmålet.

Men siden låten ikke står på de offisielle spillelistene, burde den sannsynligvis ikke vært spilt. Det er nemlig ikke programlederne som skal bestemme hvilke sanger som spilles på radio. Nå de kommer på jobb, er det allerede laget en spilleliste som de skal avvikle. Jobben deres er å fylle tomrommet mellom sangene.

Måten spillelisten er satt sammen på kalles formatering, og er et virkemiddel for at vi både skal kjennes oss igjen når vi skrur på radioen, og for at vi skal lytte så lenge som mulig. For å unngå at vi skifter kanal eller skrur av, må radiokanalene sørge for at vi ikke opplever alt for mange overraskelser. Det tryggeste er å spille musikk som de vet at vi liker og som vi vet at vi har hørt før.

For å få til dette må de ha en kort A-liste med få sanger som går i tung rotasjon. Samtidig må de skape en illusjon av variasjon for å unngå at vi kjeder oss, og det gjør de ved å ha noen flere sanger som spilles sjeldnere.

I tillegg er det slik at menn gjerne hører på det som var listetopper da de var russ, mens kvinner gjerne vil føle seg oppdaterte ved å lytte til nyere musikk. Alt dette må musikksjefen ta hensyn til når en radiokanal programmeres. Men probleminnrammingen handler altså først og fremst om identifikasjon.

PS! Wannabe med Spice Girls er tidenes mest fengende låt, ifølge forskning fra Museum of Science and Industry i Manchester.

Continue Reading

Hvordan kan sjefen være helt sjef i sosiale medier?

Se hvordan Obama gjør det! Han er helt sjef i sosiale medier. Jeg har også fått en ny sjef som behersker dette godt. HiOA-rektor Curt Rice har over 13.000 følgere på Twitter og har lagt ut 23.000 meldinger. Det skader ikke gjennomslagskraften at han også blogger på Huffington Post.

Sjefen skal selge sine budskap både til kunder (for Obama er det velgerne og for Rice er det studentene), journalister og ansatte. Alt for mange velger å ansette noen som kan ta seg av dette, men det fungerer sjelden veldig bra. Noen få sjefer velger å være der selv. Det kan fungere veldig bra.

Men det viser seg at terskelen er høy for de fleste. Bare hver tiende toppleder er aktiv på Twitter, skriver Audun Farbrot i en kronikk. Han formulerer sju råd til sjefer som også vil være sjef i sosiale medier:

1) Vær deg selv nå du viser ansikt i sosiale medier. Vi liker autentiske ledere (ledere som er hel ved).

2) Skriv som du snakker. Ikke bruk lederpreik, konsulentfraser og andre managementfloskler.

3) Skriv selv. Ikke la kommunikasjonsrådgivere drive dine profiler i sosiale medier. Da fremstår du ofte som kjedeligere enn du egentlig er og risikerer å bli avslørt.

4) Finn din gylne balanse mellom å være profesjonell og personlig i sosiale medier. Ikke vær redd for å vise at også ledere er mennesker, i hvert fall av og til. Fortell gjerne om dine interesser utenfor jobben.

5) Forsøk å forklare bakgrunnen for beslutningene du tar som leder. Del dine refleksjoner om ledelse og de utfordringer som virksomheten står overfor.

6) Delta i samtalene. Svar på spørsmål og kommentarer som du får. Adm. direktør Bent Myrdahl i Q-meieriene gir 100 prosent svar-garanti på sin Twitter-profil.

7) Bruk litt tid på å finne din egen, personlige stil. Del gjerne bilder fra lederhverdagen din, av flinke medarbeidere, av spennende ting som skjer og fra reiser med jobben. Ta sjansen på å by litt på deg selv.

Bloggeren Hans-Petter Nygard-Hansen anbefaler å skrive på samme måte som når du skriver en e-post: personlig og uformelt. Det fungerer like godt på Facebook og Twitter som i en bloggpost, og er en tilnærming det er enkelt og greit å bestemme seg for.

PS! Husk at selv om du ikke er sjef på jobben, så kan du likevel bli helt sjef i sosiale medier. Vis fram hele deg og del det du brenner for!

Continue Reading

Skal jeg vaksinere barna mine?

Vaksingering (Foto: Sanofi Pasteur/Flickr)

Vaksingering (Foto: Sanofi Pasteur/Flickr)

Søker vi på nett, finner vi fort mye frykt og tvil om vaksiner. Samlet kan vi kalle alt dette for usikkerhet. Dette er noe vi må lære oss å leve med. De aller fleste beslutninger vil bli tatt under større eller midre grad av usikkerhet. Men husk at det å ikke gjøre noe også er et valg.

La oss forsøke å bruke en systematisk tilnærming til beslutningen om å vaksinere våre barn:

Hva er det beslutningen handler om? I debatten om vaksine mot meslinger er det tre ulike probleminnramminger som konkurrerer.

  1. Hvordan beskytte barnet mitt mot dødelige sykdommer?
  2. Hvordan beskytte andre barn i vår nærhet som kanskje har dårligere immunforsvar og samfunnet mot epedemier som kan kreve mange menneskeliv?
  3. Hvordan leve i pakt med naturen?

Hvilken relevant informasjon har jeg?

  • Alle medisiner kan ha bivirkninger. Vanlige bivirkninger av MMR-vaksinen
    (mot meslinger,kusma og røde hunder) er feber, snue og utslett.

    • Sjeldne bivirkninger: Det er rapportert enkelte tilfeller av gangforstyrrelser og få tilfeller av hjernebetennelse. Enkelte barn har fått varige skader i form av epilepsi. Noen har hatt hudblødninger.
  • Meslinger kan ikke behandles. Det er kroppens eget immunforsvar som må bekjempe sykdommen. Med svekket immunforsvar kan barnet ditt dø.
  • Dersom barnet overlever sykdommen, vil det være beskyttet mot ny smitte. Men immunforsvaret generelt blir ikke styrket.
  • Barnevaksinering gir effektiv beskyttelse. Millioner av menneskeliv er reddet som følge av vaksinering.
  • 95 prosent av befolkningen må være vaksinert for å hindre utbrudd.
  • Det er strenge regler for godkjenning av vaksiner.
  • Legemidler er ikke naturmedisin.

En studie som viste at det kunne være en sammenheng mellom autisme og vaksinering har blitt avslørt som falsk. Denne forskningsbløffen må vi derfor se bort fra.

Vi vet også at legemiddelindustrien vil selge flest mulig vaksiner og tjene mest mulig penger. Men det er ikke direkte relevant for de tre probleminnrammingene vi har identifisert. Det er med andre ord ikke dette min beslutning skal handle om.

Hvordan komme fram til en konklusjon? I stedet for å skyte fra hofta, bør vi prøve en mer systematisk tilnærming. Dette er en beslutning med to alternativer. Vaksinere eller ikke vaksinere. Da kan vi sette opp fordeler og ulemper ved hvert alternativ.

Vaksinere? Fordeler Ulemper
JA Beskytte mitt barn, andre barn og samfunnet Mulige bivirkninger. Ikke leve i pakt med naturen.
NEI Leve i pakt med naturen. Ikke beskytte mitt barn, andre barn og samfunnet

Og så er det bare å bestemme seg!

PS! Dette er enkelt, men ikke nødvendigvis like lett. Her er 10 beslutningsfeller du kan gå i!

 

 

Continue Reading

– Du kan bestemme deg for å ha lyst på sex

Hanne Grasmo (Foto: Twitter)

Hanne Grasmo (Foto: Twitter)

– Det er ikke slik at begge må ha lyst for å sette i gang med å ha sex. Man kan tenke at jeg er jo glad i den andre, så nå begynner vi bare, og så ser vi hvordan det går, sier sosiolog og forfatter Hanne Grasmo til Ekko på NRK P2.

Mun mener lyst er kulturskapt og noe du kan bestemme deg for.

– Det er ikke sånn at du er født med så og så mye lyst og så må du leve med det. Du kan bestemme deg for om du vil øke eller minske den lysten i livet.

Grasmo sammenligner det med trening, for eksempel jogging. Hvis du aldri trener, så er du veldig dårlig til å trene. Du har lite lyst til å gå ut og jogge. Men vi vet at nesten alle mennesker i verden kan trene, og de kan trene seg opp. Fra å bare ligge på sofaen, så blir man nesten dårlig om man ikke får trent flere ganger i uka eller gått en tur hver dag.

– Sånn er det også med lysten. Den kan ligge i dvale, du kan leve et helt liv uten å vekke den opp. Men du har muligheten. Kroppen din kan.

Hun mener at det å skulle stille opp for den andre er helt greit:

– Skal jeg være god mot den jeg elsker, så trenger jeg jo ikke å være kåt. Men det har vi en forestilling om at det man må. Her kommer vi fort inn på plikter, og jeg synes «ekteskapelige plikter» ikke er noe negativt. Vi har lovet å være sammen med hverandre, og forelskelse, kjærlighet og lyst er jo noe av det man bare skal ha i parforholdet. Da bør man kanskje tenke litt på det som plikt også.

Hun mener at det ikke behøver å være slik at jeg selv må ha lyst på en seksuell opplevelse. Jeg kan bare ha lyst til at du skal ha det godt. Og at det er en god nok grunn. I denne sammenhengen handler altså Spice Girls-spørmålet mest om hva jeg har lyst å være for andre.

– Det er så veldig lett å få til dette med lyst bedre, og samtidig er det så mange som ikke får det til. Derfor det er ikke så mye som skal til for å fylle gapet mellom hvor vanskelig mange har det og hvor bra de kunne hatt det, sier Hanne Grasmo til NRK.

Continue Reading

Hvordan unngå krangel om makt mellom fylkene?

«Norway counties» av Júlio Reis and João David Tereso.

«Norway counties» av Júlio Reis and João David Tereso.

Hvor mange stortingsrepresentanter er det retterdig at hvert fylke skal få?

Utfordringen med å finne en fordelingsnøkkel som gjør at flere ulike deltakere opplever å få sin rettmessige andel, også kjent som kakedelingsproblemet, er et grunnleggende problem i alle typer forhandlinger om fordeling.

I mange tilfeller vil proporsjonalitet (principle of equalityvære en mer aktuell problemstilling enn å dele likt (principle of equity)

En kombinasjon av de to tilnærmingene finner vi i det amerikanske politiske systemet. Under etableringen av den amerikanske kongressen mente noen at staten først og fremst skulle beskytte eiendom, og derfor burde fordelingen av representantene skje i etter formue eller økonomisk verdiskapning. Andre mente at det var viktigere for staten å ivareta befolkningens velferd, og derfor burde innbyggertall danne grunnlaget for fordelingen, mens en tredje tilnærming var at alle statene var likeverdige partnere og at det derfor burde være lik representasjon. Kompromisset ble den tokammerløsningen vi kjenner i dag, med lik representasjon i senatet og representasjon etter innbyggertall i representantenes hus. 

Her hjemme er Stortinget til en viss grad sammensatt etter proporsjonalitetsprinsippet (etter folketall), men i tillegg kommer behovsprinsippet, som gjør at utkantstrøk har fått forholdsmessig større representasjon i Stortinget, enn sentrale strøk. Utregningen skjer gjennom en formel som kombinerer folketall med areal. Siden folk flytter på seg, endres folketallet i fylkene, og ved hvert andre stortingsvalg skal fordelingen av representanter justeres.

Behovsprinsippet veier også tungt i vår sosialdemokratiske samfunnsmodell, der omfordeling av goder er en sentralt begrunnelse for utvikling av skattepolitikken. I amerikansk politikk legges det mer vekt på mulighetsprinsippet, som tar utgangspunkt i å fordele ressurser i henhold til hvem som best kan bruke dem til glede for alle parter. Et eksempel på dette er skattelettelser til de rike fordi pengene da i større grad vil gå til investeringer i stedet for forbruk.

Lesetips:

Krumsvik, Arne H. (2014). Mulige modeller for fordeling av nettinntekterNorsk Medietidsskrift, 21(2), 138-155.

Continue Reading

Hvordan unngå krangel om kroner i heimen

(Foto: Doug Wheller/Flickr)

(Foto: Doug Wheller/Flickr)

En sikker strategi for å starte en krangel i parforholdet er å snakke om penger. Slik forklarer Nordea at stadig færre par velger å ha fullstendig felles økonomi.

I en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup  svarer 47 prosent at de ordner økonomien på denne måten. For fem år siden var det 59 prosent som svarte det samme.

Mindre krangling hjemme kan sikres ved å bli enige om en fordelingsnøkkel. Men det er ikke nødvendigvis en opplagt måte å gjøre dette på for å sikre rettferdig fordeling.

To av ti deler utgiftene 50/50 og beholder resten til personlig forbruk. Å dele likt er helt klart en form for rettferdig fordeling, og flere unge enn eldre velger å gjøre det slik.

En annen tilnærming er å dele forholdsmessig etter inntekt. Banken anbefaler å gjøre det slik, ved å opprette en egen felles utgiftskonto som begge betaler inn til på lønningsdagen til gjennom faste trekk. Her er det proporsjonalitetsprinsippet som blir brukt. Hver fjerde par bruker denne tilnærmingen til rettferdig fordeling.

Men om inntektene er veldig ulike i parforholdet, er det likevel ikke sikkert at dette alltid er en god idé. Det kan fortsatt bli lite å bruke på tull og tøys for den ene og veldig mye for den andre, og dette kan skape gnisninger. Banken foreslår felles økonomi i slike sammenhenger, men jeg tror Spice Girls-spørmålet kan vise en annen vei: Hva er det egentlig vi ønsker å oppnå?

Problemet har vi så langt definert som fordeling av kostnader. Men en annen måte å se dette på er mulighet til peronlig forbruk. En vei til minst mulig ubehag i heimen kan være å fordele de faste postene slik at begge to har like mye å rutte med når alle plikter er gjort opp. Det kan gi mer frihet og mindre bråk for begge parter. Man slipper en evig krangel om hva hver enkelt kan unne seg. Her ser vi at  problemdefinisjonen er helt vesentlig for oppfatningen om hva som er en god løsning for begge parter.

Uansett er dette noe man bør bestemme seg for mens man fortsatt er venner.

Lesetips:

Krumsvik, Arne H. (2014). Mulige modeller for fordeling av nettinntekter. Norsk Medietidsskrift, 21(2), 138-155.

Continue Reading

Har du bestemt deg for å utsette en oppgave?

Prokrastinering (Foto: xHAREKx33/Flickr)

Har du seriøse problemer med å komme i gang, så finnes det et ord for det: Prokrastinering (Foto: xHAREKx33/Flickr)

En student som sliter med å komme i gang med den avsluttende oppgaven på studiet skriver til meg:

«Hver gang jeg begynner på den blir jeg kvalm, uvel i hele kroppen og får ikke sove. Alt er bedre igjen så fort jeg gjør noe annet enn akkurat det. […] Hver gang jeg kaster meg inn i oppgaven føler jeg at livet mitt er tomt. Gir dette noen mening for deg?» 

Dessverre gir det mening for meg. Jeg må jo bare innrømme at jeg kjenner med igjen i denne beskrivelsen. Og jeg vet at vi to ikke er alene.

De fleste mennesker utsetter ting som skal gjøres. Når disse utsettelsene blir så omfattende at de skaper problemer for oss, kan vi snakke om utsettelsesatferd (prokrastinering), og i verste fall kan det gå på helsa løs.

Forskningen viser at de fleste vokser dette av seg. Vi lærer oss bedre arbeidsvaner etter som vi blir eldre. Men friheten som studentlivet gir gjør mange sårbare. Forskning viser at over halvparten av studenter utsetter for mye, mens færre enn to av ti blant folk flest sliter med dette.

For eksempel er det lett å utsette oppgaver som har lang frist og som det ikke er særlig artig å jobbe med. Er du impulsiv, forsterkes problemet. Fordi utsettelse føles godt her og nå, vil det kunne føre til utsettelse selv om du vet at anger, ubehag og stress er konsekvensene.

Flere undersøkelser har vist at problemet ofte er relatert til et ønske om å ha det bra (emosjonell regulering) og ikke til svikt i evnen til å planlegge.

For en student som sitter og stirrer i skjermen er det lett å velge  umiddelbar tilfredsstillelse (spill, internett) fremfor et handlingsalternativ med mer langsiktige mål (arbeid med innleveringen).

Måten man oppfatter oppgaven på har stor betydning. Ser vi den som et stort løft eller mange små skritt? Jeg har for eksempel lenge hatt lyst til å skrive en bok om bedre beslutnigner. Nå har jeg bestemt meg for å skrive litt om dette hver dag på denne bloggen. Kanskje kan det til slutt bli en bok.

Noen mener at utsettelsesadferd kan være et personlighetstrekk. Men siden det er mulig å bestemme seg for å jobbe på en annen måte, er det trolig håp for oss alle.

Lesetips

Botnmark, Daniel Bergheim, Svein Sigurd Kvalnes og Frode Svartdal (2014). Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helseTidsskrift for Norsk Psykologforening, 51(8), s. 616-623.

Svartdal, Frode (2014) Prokrastinering. Store Norske Leksikon. Oppdatert 21.11.2014.

Se også: www.procrastionation.no.

Continue Reading