Bestem deg!

En blogg om bedre beslutninger

Er du maksimerer eller satisfierer? Test deg selv!

Vanskelig å velge? Kanskje du er maksimerer. (Foto: pdxdiver/Flickr)

Har du forsøkt å finne en passende restaurant sammen med vennegjengen? Da har du opplevd at noen gjerne tar til takke med det første akseptable alternativet, men andre aldri helt blir fornøyd – og gjerne leter helt fram til alle bord er tatt.

Da kjenner du representanter for to ulike mennesketyper, som tar beslutninger på grunnleggende forskjellige måter. Maksimereren og satisfiereren.

Den amerikanske økonomen og nobelprisvinneren Herbert A. Simon introduserte begrepet «satisficer» ved å kombinere ordene  «satisfying» (tilfredsstillelse) and «sufficing» (tilstrekkelig) allerede i 1956. Siden den tid har det blitt forsket mye på denne måten å gjøre beslutninger på, og det viser deg at de som slår seg til ro med godt nok gjerne er mer fornøyde med sine valg enn de som jakter på den maksimale løsningen. Vi blir rett og slett lykkeligere av å sette pris på det vi har i stedet for å bekymre oss for hva vi gikk glipp av.

Hvor vi befinner oss langs denne skalaen, følger oss i de fleste av livets beslutninger, alt fra hva vi skal spise til middag og hva vi skal se på TV, til valg av bil, utdanning, jobb og partner. Og hele veien er det maksimereren som bruker mest energi på å bestemme seg, hele tiden uten å bli helt fornøyd.

På den andre siden av skalaen finner vi de profesjonelle beslutningstakere, som ofte er satisfierere – rett og slett fordi de lettere klarer å bestemme seg. En maksimerer kan framstå som en person med beslutningsvegring, og da er det vanskeligere å gjøre en karriere som leder.

Men hvor på skalaen ligger du?

 

Referanser:

Simon, H.A. (1956). Rational choice and the structure of the environment. Psychological Review. 63(2). 129-138.

Forskning.no: Når det beste ikke er godt nok

Psychologistworld.com: Maximizers vs Satisficers: Who Makes Better Decisions?

Continue Reading

Engelsk er best for forskarar flest

Faksimile: Morgenbladet 31. mars 2017.

Å råde ein ung forskar til å publisere på norsk, er ikkje eit særleg godt råd. Den som skriv doktoravhandlinga si på norsk, startar karrieren med eit handicap.

Det har storma rundt HiOA-rektor Curt Rice etter at han spissformulerte i Morgenbladet at publisering på norsk burde bannlysast. Dagladet skuldar han for akademisk tunnelsyn. Khrono.no skriv at det er vanskeleg å finne nokon som er samde med han. Det undrar meg.

Dei som uttalar seg til Khrono er ein heilt annan stad i karriera enn dei unge som skal etablere seg som forskarar. Skulle ein doktorstipendiat eller postdoktor ved Institutt for medier og kommunikasjon spørre meg til råds, er eg ikkje i tvil om at rådet blir å publisere mest mogleg på engelsk.

Det er fordi eg legg til grunn av dei stiller seg Spice Girls-spørsmåletKva er det dei verkeleg vil? Svaret til ein ung og ambisiøs forskar bør vere å delta i den internasjonale forskingsfronten. Først og fremst fordi det er dette som gir arbeidet meining. Å utvikle faget. Deretter for å få godkjent doktoravhandlinga si, for å kunne konkurrere om ekstern finansiering, og for å bli professor. Publisering på norsk ville vere ein distraksjon for karriereforskaren.

Rett nok er det ikkje meir enn ni år sidan professor Espen Ytreberg såg seg nødd til å forsvare internasjonal artikkelpublisering i Norsk Medietidsskrift. Men det siste tiåret har forskinga blitt meir internasjonal, og det er ingen teikn i tida som skulle tilseie at den utviklinga vil snu.

Dei som reagerar sterkast på Rice si spissformulering har særleg omsorg for det norske fagspråket, og det omsynet bør ikkje avvisast totalt. Men det urimeleg å leggje dette på skuldrande til dei som vil opp og fram som forskarar.

Continue Reading

Difor seier eg ja til Torry

Faksimile: Klassekampen 31. mars 2017.

– Torry og Schibsted er rause med å stille opp for forskarar som vil intervjue dei, og då skulle det berre mangle om eg ikkje gjorde det same, svarte eg til Klassekampen. Det kom ikkje på trykk.

I dag skriv Klassekampen at direktør Torry Pedersen i Schibsted har hyra eit kommunikasjonsbyrå til å intervjue 24 sentrale aktørar i mediefeltet. Professor Helge Østbye seier til avisa at undersøkinga liknar på eit forskingsprosjekt der resultata ikkje vert offentleg tilgjengelege. Han meiner det er problematisk om Schibsted får eksklusiv informasjon frå dei som skal fatte avgjerder om framtidig mediepolitikk.

Her er eg ikkje heilt på linje med min kollega. Like lite som ein tekst med tittel og ingress alltid er journalistikk, vil ikkje datainnsamling og analyse utan vidare verte forsking. Intervju som metode for å samle inn data vert brukt av mange ulike profesjonar. Derfor blir det lite relevant å leggje forskingsideal til grunn for kva forventing vi skal ha til korleis Schibsted deler si innsikt om mediebransjen og mediepolitikken. Vi kan forvente at dei gjer så godt dei kan for å halde på sine privileger, og det er ei ærleg sak.

I invitasjonen heiter det at «…Schibsted, som et ledd i sitt utviklingsarbeid, ønsker å gjennomføre en undersøkelse for å få tilbakemeldinger på hvordan de oppfattes av sentrale aktører i sine omgivelser. Hva de er gode på, og hva er det de ikke er gode nok på? Hvordan kan de bli enda bedre til å ivareta vårt samfunnsoppdrag? Hvordan ser sentrale samfunnsaktører på de utfordringene norsk mediebransje møter med digitalisering og fallende annonseinntekter? Hvordan skal de i fremtiden sikre en livskraftig, fri og uavhengig presse?»

Min kollega Helle Sjøvaag i Bergen påpeikar til Klassekampen at Schibstedkonsernet i det siste har framheva demokratiske argument framfor økonomiske motiv når dei argumenterer for endringar i mediepolitikken. Det er ein god observasjon, og eit krevjande prosjekt for ein børsnotert aktør. Kva ein sier og kva ein gjer må i det lange løp henge saman. Det er eit dilemma som eg gjerne diskuterer både med Torry Pedersen direkte (eller indirekte gjennom den han måtte sende), og i det offentlege.

For meg er det lett å bestemme seg for å seie ja til å dele innsikt med aktørar som sjølve er rause når eg og mine studentar treng tilgang til data. For kulturministeren kan dette sjølvsagt vere meir problematisk.

Ifølgje Klassekampen er desse 24 invitert:

Samfunnstoppar: Kristin Skogen Lund (adm.dir. NHO), Hans Christian Gabrielsen (LO-sjef), Linda Hofstad Helleland (kulturminister).
Stortingspolitikarar: Nikolai Astrup (H), Kårstein Løvaas (H), Bård Vegar Solhjell (SV-nestleiar), Trond Giske (Ap-nestleiar), Arild Grande (Ap), Trine Skei Grande (Venstre-leiar), Terje Breivik (V), Trygve Slagsvold Vedum (Sp-leiar), Knut Arild Hareide (KrF-leiar).
Mediabransjen: Randi Øgrey (adm.dir. MBL), Alf Bjarne Johnsen (PFU-leiar), Arne Jensen (Redaktørforeningen), Hege Iren Frantzen (påtroppende NJ-leiar).
Forskarar m.fl.: Knut Olav Åmås (Fritt Ord-direktør), Kristin Clemet (Civita-leiar), Toril Aalberg, Arne Krumsvik, Hallvard Moe, Wegard Harsvik (LO), Nina Økland (ekspedisjonssjef), Bård Folke Fredriksen (statssekretær).

 

Litteratur:

Andersen, Unn Conradi & Krumsvik, Arne H. (2017). Intervju som metode. I Næss, Hans Erik og Pettersen, Lene: Metodebok for kreative fag. Oslo: Universitetsforlaget.

Krumsvik, Arne H. (2011). Medienes privilegier. Kr.Sand: IJ-forlaget.

Continue Reading

Nei, nei, nei!

Utvalgsleder Knut Olav Åmås overleverte Mediemangfoldsutvalgets delrapport med vurdering av modeller for offentlig kompensasjon til kommersiell allmennkringkasting til kulturminister Linda Hofstad Helleland 18. oktober 2016. Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet

Utvalgsleder Knut Olav Åmås overleverte Mediemangfoldsutvalgets delrapport til kulturminister Linda Hofstad Helleland 18. oktober 2016. (Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet)

Det er tre grunnar til å ikkje innføre ei ny støtteordning for kommersiell allmennkringkasting. For det første vil ikkje subsidiar kunne stoppe medieutviklinga. For det andre vil ikkje ei støtteordning løyse problemet for kringkastaren. Og for det tredje vil ein slik mediepolitikk hindre innovasjon og nyskaping. Det er tid for å tenke nytt om mediepolitiske verkemiddel.

Først nokre ord om medieutviklinga: Det norske mediesystemet er i endring, som følgje av digitalisering, globalisering og kommersialisering. Kulturdepartementet har ikkje virkemiddel til verken å hindre eller bremse desse megatrendane i vesentleg grad. Mediepolitiske forsøk på å fryse gamle strukturar har vist seg å vere lite vellykka. Det er vanskeleg å sjå for seg at meir av det same skulle virke betre.

Hallin & Manchini skriv i sitt standardverk Comparing media systems (2004) at vårt nordeuropeiske demokratisk-korporative mediesystem vil konvergere mot det anglo-amerikanske liberale mediesystemet, som følge av nettopp digitalisering, globalisering og kommersialisering. I boka Medienes privilegier (2011), viser eg korleis dette skjer med ulik hastigheit innan ulike mediepolitiske områder her i Noreg.

Raskast endringstakt i retning av den liberale modellen ser vi innan kringkasting. Det påvirkar også drifta av NRK, som er staten sitt største marknadsinngrep på mediefeltet. Uavhengig av finansiering, er strategiane for å oppnå marknadsandelar relativt lik. I tillegg til kommersialiseringa, ser vi symptom som deregulering og utanlandsk eigarskap.

I det store og det heile har synet vårt på medieverksemder endra seg. Det vi før såg på som sosiale institusjonar, forstår vi no i stor grad som industrielle føretak. Det gjer vi fordi dei oppfører seg slik, til tross for at retorikken kanskje kan henge igjen i den systemforståinga som har gitt dei ulike former for privileger. Det vi no opplever, er altså overgangen til det liberale mediesystemet.

I begge mediesystema er det å sikre ytringsfridomen eit sentralt mål. Men ideane om korleis dette skal gjerast, har stått i skarp kontrast til kvarandre. I vår del av verden har vi tradisjonelt tenkt at staten må gripe inn i marknaden for å trygge ytringsfridomen. I den liberale modellen har tankegangen vore at staten bør halde seg lengst mulig unna.

Medan det no er den kommersielle logikken som styrer media, er mediepolitikken framleis basert på ei førestilling om at media er sosiale institusjonar. Ei ny støtteordning betyr auka statleg intervensjon i marknaden, og det vil med andre ord auke gapet vi kan observere mellom mediesystemet og mediepolitikken.

Dermed er vi framme ved punkt 2. Kva verknad har mediepolitikken? Dette er det ikkje forska så mykje på, fordi det nærast har vore eit tabu. Men om vi ser vi i bakspeilet, vil vi oppdage at pressestøtta på ingen måte klarte å sikre lokal aviskonkurranse, vi ser at eigarskapsregulering ikkje har hindra eigarskapskonsentrasjon, og kommersielle kringkastarar har vist seg å vere vanskelege å gjete til tross for klare krav til innhald.

Oxford-proffessor Robert G. Picard (2017) peikar også på at subsidiar har ein tendens til å ikkje auke i takt med inflasjonen, og at dette virkemiddelet aldri vil løyse det grunnleggande problemet.

Det er med andre ord lite truleg at subsidiar som virkemiddel vil kunne oppretthalde dagens mediestruktur. Det er også grunn til å stille spørsmål ved om det er ønskjeleg. Infrastrukturkravet i Grunnlova må ikkje bli forstått som eit krav om frysing av mediestrukturen.

Subsidiar løyser altså ikkje problemet på lang sikt. Mediemangfaldsutvalet ønskjer å fryse utviklinga i nokre få år. Då er vi ved mitt tredje argument. Både subsidiar generelt og ordninga dei foreslår spesielt, kan verte til hinder for innovasjon og entreprenørskap. Når støtteordningar har til formål å bremse utviklinga, vil dei til ein viss grad klare å gjere det – altså bremse utvikling. I tillegg oppstår det alltid utilsikta biverknader av regulering.

Innovasjonshindringane som Mediestøtteutvalet identifiserte som effekt av pressestøtta, har berre delvis blitt fjerna gjennom endring av produksjonsstøtte- og momsreglar. Ein fersk studie viser også at norske medieverksemder er signifikant mindre innovative enn andre industriar (Krumsvik, Kvale & Pedersen 2017).

Det er tid for å ta ein diskusjon om det ikkje er fornuftig å bruke mindre pengar på direkte og indirekte subsidiar til drift av medieverksemder, og heller støtte innovasjon og entreprenørskap som kan sikre at vi også i framtida vil ha ein infrastruktur for ein open og opplyst offentleg samtale (Ots & Krumsvik 2017).

***

Dersom Statsråden likevel finn det nødvendig å etablere ei ny subsidieordning som følgje av Stortinget sitt vedtak, vil det vere framtidsretta om ordninga for det første er målretta, slik at den bidreg til å finansiere det innhaldet vi gjerne vil ha, for eksempel nyhende og aktualitet. Og for det andre at den er plattformnøytral, for å minimere innovasjonshinder. Alternativet med kompensasjon for redaksjonelle kostnader oppfyller desse kriteria.

Dette ei tilnærming som Mediestøtteutvalet foreslo for pressestøtteavisene i 2010. Det inspirerte ein seinare revisjon av dansk mediestøtte, medan den norske bransjen saman med Medietilsynet fekk gjennomslag for “don’t rock the boat” (Krumsvik 2011).

Men no er det tid for å tenke nytt.

(Innlegg på innspelseminar om kommersiell kringkasting)

Referanser

Hallin, Daniel C. & Manchini, Paulo (2004). Comparing Media Systems. Cambridge University Press.

Krumsvik, Arne H. (2011). Medienes privilegier – en innføring i mediepolitikk. Cappelen Damm Høyskoleforlaget.

Krumsvik, Arne H., Kvale, Knut & Pedersen, Per Egil (2017). Market Structure and Media Innovation Policies in Norway. Van Kranenburg, Hans (Red.), Innovation Policies in the European News Media Industry. A Comparative Study. Chapter 12. Springer.

Ots, Mart & Krumsvik, Arne H. (2016). Media policy’s new challenges. Journal of Media Business Studies, 13(3).

Picard, Robert G. (2016). Subsidised news sounds good, but is no panacea to news industry challenges. Journal of Media Business Studies, 13(3).

Continue Reading

Profesjonelle journalister og brysomme brukere

kommentarfelet

Faksimile: Dagbladet.no

Dagbladet har bestemt seg for å stenge kommentarfeltet. Forklaringen er manglende ressurser og sosiale medier som tar over. Jeg mener det heller handler om journalistenes manglende vilje til å forholde seg til brysomme brukere.

De nye mediene gjør det mulig for journalister å kommunisere med sine lesere på helt andre måter enn tidligere. Men skaper det jubel i redaksjonene?

Eksplosjonen i bruk av sosiale medier skaper nye forventninger blant mediebrukerne. De forventer å kunne stille spørsmål, og få svar. Til å få delta i direkte meningsbrytning med representantene fra de tradisjonelle mediehusene. Til å bli tatt med på råd når de virkelig har greie på noe, og at budskap oppdateres og forbedres når mer kunnskap kommer på bordet.

Men journalistene og kommentatorene er altfor ofte skeptiske. De har i utgangspunktet ikke noe brennende ønske å om involvere seg i direkte meningsutveksling med folk flest. Publisert er publisert. Dermed punktum.

På samme måte som avisene sliter med å få overført sine gamle forretningsmodeller til nye mediekanaler, vil de møte økende motbør i kopieringen av kommunikasjonsmodellene fra gamle medier. Analogien nettavis har fungert godt som overgangsmodell, men nå vil brukerne i stigende grad forvente at nettets muligheter også tas i bruk av journalistene. Ellers bruker de sin tid andre steder. Det er konsekvensen av overgangen fra en tilbudsstyrt publiseringsøkonomi til en etterspørselsstyrt. Nyheter og informasjon er ikke lenger noen knapp ressurs. Og gamle merkevarer er ikke nødvendigvis verdt så mye som mange tror.

Continue Reading

Lytterne vinner, radiobransjen taper på digitaliseringen

kurerBør P4 og Radio Norge stoppe opp og ta en realitetssjekk på om radio er kommersielt drivverdig uten FM? Spørsmålet fikk jeg fra Elektronikkbransjen, og på deres Digitalforum svarte jeg: Ja!

Ifølge strategi-nestor Michael Porter er det fem faktorer som avgjør om det er mulig å tjene penger i en bransje. La oss se på hvordan hver og en av disse endrer seg når radioen blir digitalisert:

  1. Rivalisering mellom eksisterende aktører: Overgangen fra analog (FM) til digital (DAB) distribusjon gjør at det blir plass til flere radiokanaler. Før var det fem nasjonale kanaler i Norge (P1, P2, P3, P4 og Radio Norge). Nå er det allerede 24, og det kan bli flere. Dette øker rivaliseringen i bransjen. Alle de nye kanalene konkurrerer ikke direkte med hverandre, men vi ser allerede tendenser til at de tre store eierne i radiobransjen (NRK, svenske MTG og tyske Bauer) lanserer kanaler som konkurrerer direkte med hverandre. Dermed kan vi fort få tre popkanaler, tre rockekanaler, tre oldiskanaler, og så videre. Slik kan de kommersielle aktørene selge annonsepakker som når samme type lyttere. Altså: Rivaliseringen øker, og det gjør det vanskeligere å tjene penger.
  2. Leverandørenes forhandlingsmakt: Det er krevende å bygge nasjonale distribusjonsnett for radio i et land som Norge, og Telenors datterselskap Norkring har monopol som tilbyder av både på analog og digital radio. Dermed dikterer de i stor grad priser og vilkår.
  3. Kundenes forhandlingsmakt: Lytterne får stadig mer å velge mellom. De er vinnerne i den norske digitaliseringen, og de kan enkelt finne gode alternativer om de ikke liker det de hører. Men siden de nye kanalene er kontrollert av de tradisjonelle radioeierne, vil ikke annonsørene øke sin forhandlingsmakt i like stor grad som lytterne. Men de kan oftere sette aktørene opp mot hverandre i stedet for å måtte dele annonsekronene mellom to leverandører for å nå målgruppen (se punkt 1).
  4. Barrierer for nyetablering: Bedre plass på det digitale sendenettet gir lavere etablerihgsterskel. Det gir økt rivalisering (se punkt 1).
  5. Substitutter fra andre bransjer: Lyttere som vil høre på musikk mens de gjør noe annet, finner stadig flere radiolignende tilbud fra strømmetjenster (som for eksempel Spotify). Lyttere som vil slå ihjel tid, finner stadig flere apper på mobilene sine de kan velge å bruke for å få tiden til å gå (noe tabloidavisene smertelig har fått erfare). Annonsørene kan nå sine målgrupper effektivt og billig gjennom nye mediekanaler som Google og Facebook.

Vi ser altså at ingen av de fem faktorene endrer seg i radiobransjen favør. Fire forverrer seg. Det vil gjøre det vanskelig å drive lønnsomt, særlig for den som ikke er markedsleder. I den fragmenteringen som ofte oppstår når bransjer digitaliseres er det ofte slik at «the winner takes it all». Skulle det slå til i den nye radiobransjen, vil NRK i enda større grad vinne lytterne (markedsandelen var 66 prosent i 2014) og svenske MTG i enda større grad få flere annonsekroner en markedsandelen i lyttermarkedet skulle tilsi.

Radiobransjen, elektronikkbransjen og myndighetene er mest opptatt av om folk vil være villige til å kjøpe nye radioapparater. De kommersielle kanalene burde kanskje være mer bekymret for om det blir mulig å tjene penger. Og myndighetene bør kanskje bekymre seg litt for at det ganske sikkert ikke blir mer mangfold på eiersiden. De tre store har allerede gjort sitt beste for å tette ledige nisjer.

Kontraktene med distributøren (se punkt 2) gjør ganske sikkert at bransjen opplever at de har passert point-of-no-return. Men det vil likevel være en god idé å stoppe opp og tenke grundig gjennom konsekvensene før man endelig slår av bryteren på FM-nettet i 2017, og ikke la loven om stø kurs ta overhånd.

PS! I dette innlegget har jeg ikke diskutert lokalradio-aktørene, som vil få det enda værre. Digitaliseringen av TV tok livet av lokal-tv. Det kan fort skje med lokalradio også.

Se også:

Les mer:

Krumsvik, A. H. & Sundet V. S. (2011). Etablerte medier og deres forutsetning for fortjeneste: En komparativ analyse av konkurranseforholdene i norsk avis-, radio- og fjernsynsbransje. Norsk Medietidsskrift, 18(3), 188-216.

Porter, M (2008). The Five Competitive Forces That Shape Strategy. Harvard Business Review, January 2008.

 

Continue Reading

Passer du til å være gründer?

Richard Branson (Foto: INMA/Jarle Naustvik).

Richard Branson (Foto: INMA/Jarle Naustvik).

Drive din egen virksomhet – er det det du virkelig vil? Richard Branson har formulert ti spørsmål for å finne ut om du passer til å være gründer.

1. Vil du fortelle alle at du er en gründer?

Gründere har sjelden tid til å fortelle hele verden at de er gründere. De er for opptatt med å jobbe til å bekymre seg for hvordan de blir oppfattet.

2. Jobber du fulltid for deg selv, eller ønsker du å gjøre det?

Du kan ikke være gründer på deltid. Om du skal lykkes som gründer må du være villig til å jobbe langt mer enn vanlig arbeidstid og være villig til å ta risiko. Om trygg jobb og regulert arbeidstid er viktig for deg, passer du ikke til å være gründer.

3. Hva er motivasjonen din for å starte egen bedrift?

Du er ikke en gründer hvis du etablerer egen bedrift bare for pengenes skyld. Alle trenger penger til livsopphold, og du kan tjene godt om du holder koken og jobber hardt. Men penger kan ikke være hovedmotivasjonen.

4. Hva er målet for din bedrift?

Gründere har vanligvis ikke ambisjoner om å bygge store selskaper. Richard Branson ville lage musikk og Steve Jobs ville lage datamaskiner. Og så ble det ganske stort etter hvert.

5. Er det frykten for å mislykkes som hindrer deg fra å sette nye ideer ut i livet?

Gründere er ikke redd for å mislykkes, men lærer av det og går videre. Mange har gått konkurs i jakten på sine drømmer. Det gjorde både Henry Ford og Walt Disney.

6. Bryr du deg om hva folk tenker om deg?

Du må altså ha tykk hud og høy toleranse for ubehag om du skal lykkes som gründer. Dersom risiko eller kritikk er noe som plager deg, bør du finne på noe annet å drive med.

7. Liker du å være i rampelyset?

Hvis du ikke er forberedt på å være forgrunnsfigur for selskapet fra tid til annen, kan det være bedre å jobbe for noen andre. Men det er ingen grunn til bekymring. Richard Branson var en sjenert dyslektiker som ikke fullførte videregående, men han kom seg over redselen for å snakke i forsamlinger. Det kan du også.

8. Må dine ansatte gjøre akkurat slik du bestemmer?

Hvis du er sjef som må bestemme alt, passer du ikke som gründer. Evner til å delegere og samarbeide er viktige egenskaper.

9. Tror du på deg selv og dine ideer?

Disruptive tenkere får idéer som ikke alle forstår helt med det samme. Derfor må de være sterke i troen på seg selv og stole på sine instinkter. I 1983 var Virgin Records viktigste inntektskilde for Richard Branson, og folka han jobbet sammen med mente han var totalt sinnssyk som ville starte et flyselskap. Hadde han hørt på dem, ville Virgin Atlantic Airways aldri kommet på vingene.

Uansett hvilken industri man ønsker å prøve seg i, kreves det en god porsjon gründerånd, sult, begjær, mot og noen David-egenskaper for å plukke opp en sprettert og konkurrere med bransjens etablerte Goliater.

10. Er du litt gal?

Dersom du ikke er det, bør du kanskje droppe tanken på å prøve deg som gründer. Det er mange givende og langt tryggere måter å tjene til livets opphold, men få er halvparten så moro.

Continue Reading

Hvem bestemmer hvilken sang som spilles på radio?

Jeg har lagt merke til at Wannabe med Spice Girls har blitt spilt på NRK P1 i det siste. Det bringer fram gode minner fra 90-tallet, så så er det ekstra gøy for meg, siden dette er sangen som formulerer bloggens hovedtema – selveste Spice Girls-spørsmålet.

Men siden låten ikke står på de offisielle spillelistene, burde den sannsynligvis ikke vært spilt. Det er nemlig ikke programlederne som skal bestemme hvilke sanger som spilles på radio. Nå de kommer på jobb, er det allerede laget en spilleliste som de skal avvikle. Jobben deres er å fylle tomrommet mellom sangene.

Måten spillelisten er satt sammen på kalles formatering, og er et virkemiddel for at vi både skal kjennes oss igjen når vi skrur på radioen, og for at vi skal lytte så lenge som mulig. For å unngå at vi skifter kanal eller skrur av, må radiokanalene sørge for at vi ikke opplever alt for mange overraskelser. Det tryggeste er å spille musikk som de vet at vi liker og som vi vet at vi har hørt før.

For å få til dette må de ha en kort A-liste med få sanger som går i tung rotasjon. Samtidig må de skape en illusjon av variasjon for å unngå at vi kjeder oss, og det gjør de ved å ha noen flere sanger som spilles sjeldnere.

I tillegg er det slik at menn gjerne hører på det som var listetopper da de var russ, mens kvinner gjerne vil føle seg oppdaterte ved å lytte til nyere musikk. Alt dette må musikksjefen ta hensyn til når en radiokanal programmeres. Men probleminnrammingen handler altså først og fremst om identifikasjon.

PS! Wannabe med Spice Girls er tidenes mest fengende låt, ifølge forskning fra Museum of Science and Industry i Manchester.

Continue Reading

Hvorfor bestemme seg for å stille til valg?

Hadia Tajik fra tiden som kulturminister, sammen med Jens Stoltenberg. Nå blir hun nestleder i Ap. (Foto: Ketil Frøland)

Hadia Tajik fra tiden som kulturminister, sammen med Jens Stoltenberg. Nå blir hun nestleder i Ap. (Foto: Ketil Frøland)

Hillary Clinton vil bli president, Hadia Tajik vil bli nestleder i Arbeiderpartiet, og i helga er det kampvoteringer på gang om hvem som skal bli landets fremste studentpolitikere. Men ingen spør dem hvorfor de egenlig stiller til valg.

Om noen nærmer seg problemstillingen, vil kandidaten noe forsikrig snakke om sitt ønske om å tjene organisasjonen eller folket, kanskje nevne noen hjertesaker, eller trekke fram noen relevante forhold ved sin fortid.

Men å grave videre i folks innerste motivasjon for å stille til valg blir rett og slett sett på som ufint. Det tilhører den private sfære. Det er noe journalister og kommentatorer holder seg for gode til.

Så for å kunne diskutere dette, må vi zoome ordentlig ut og støtte oss på gamle Platon. For snart 2500 år siden observerte han at dette handlet om anerkjennelse (thymos). Mennesker ønsker å kjenne at de betyr noe. Vi ønsker å oppleve at vi er viktige og at vi er en del av noe viktig.

Slike ting er det ikke så lett å snakke høyt om uten å rødme. Men som velgere bør vi kanskje være villige til å velge akkurat slike ledere, i stedet for noen som insisterer på å bare være en av folk flest. Vi trenger ledere som ønsker å oppnå makt til å gjøre en forskjell, og som ikke ber om unnskyldning for at det er akkurat det de ber om tillit til.

Med det perspektivet kan vi kanskje leve godt med at Spice Girls-spørsmålet handler om «se på meg»!

PS! Dagens tekst ble til på oppfordring fra en leser som ville at jeg skulle skrive om å stille til valg. Er det noe du vil at jeg skal skrive om? Bestem deg for å tipse meg nå!

Lesetips:

Brooks, David (2006). All Politics is Thymotic. Kommentar i New York Times, 19. mars 2006.

Continue Reading

Bør jeg låne eller spare når rentene er så lave?

Til bekymring for fattig og for rik (Foto: David Muir/Flickr)

Til bekymring for fattig og for rik (Foto: David Muir/Flickr)

Jeg bestemte meg for å kjøpe drømmebilen. Den var pent brukt og hadde gått lite. Riktig nok kostet den litt mer enn budsjettet, men det er jo så lave renter.

Jeg er ikke alene om å la meg lokke til å tenke slik. Nordmenn har økt gjelda den siste tida. Sjefsøkonom Jan L. Andreassen mener vi opplagt burde tenkt motsatt og heller spart mer når renta er så lav:

«Når man får tenkt seg litt om, er det egentlig er det ganske opplagt at lave renter gir økt, ikke redusert sparebehov bare man makter å se langt nok frem. Større behov for å spare i aksjer. En erkjennelse som kanskje først kommer etter at folk flest har økt sitt gjeldsfinansierte forbruk, og bevilget seg selv en runde på byen, som den første primale reaksjon på rentekutt.

Men sparingen vil nok øke etter en tid. Etter at bondeangeren har festnet seg, og folk forstår at de lave rentene, som jo avspeiler en verden med lav økonomisk vekst og minimal inflasjon, er en trussel mot deres langsiktige levestandard.»

Han strør litt ekstra salt i såret med å nevne at vi kan se langt etter reelle lønnsøkninger – og at pensjonene sannsynligvis også blir magrere med årene. Her gjelder det å se langt fram og være fornuftig.

Men selv om den økonomiske logikken kan være opplagt, er det kanskje ikke direkte intuitivt at det er mest smart å spare når bankinnskudd ikke gir avkastning, heller ikke at mer usikre tider gjør at vi bør ta større risiko og spare i aksjer.

Likevel han har selvsagt rett. Et lite ekstra-råd fra meg er å spare i indeksfond, slik at du får redusert både risikoen og gebyrene til meglerne. Dette skal jeg skrive mer om senere.

Etter å ha stilt meg selv Spice Girls-spørsmålet i denne situasjonen, er konklusjonen at jeg ønsker å finne litt balanse i livet: Jeg har tegna autogiro-avtale med faste innskudd i to forskjellige indeksfond. Og så vi jeg leve litt. Nå tar jeg meg en biltur!

 

Continue Reading